En sterk los-historie fra 1800-tallets Færder

• Søllings reform til tryggere losskøyter
• Losfamilien Eliassen på Brøtsø innenfor Færder
• Harde tider
• Livet hadde ikke vært ikke enkelt, og verre skulle det bli.
• Tragedien rammet igjen
• Hjelp i nøden
• Colin Archers første losskøyter
• Årøsundlos Johans Archer-skøyte PILEN, byggenr. 1
• Brøtsø-Nils bestilte også Archer-skøyte, byggenr. 2
• OPREISNINGEN
• Bedre tider; hus og flere barn
• Etterskrift om tryggere losskøyter
  • .- Talen under regattaen ved Jomfruland i august 1873
  • .- Losskøyterevolusjonen i 1883
  • .- Berømmelse og misunnelse
  • .- Archer ble utkonkurrert

Losbåt i høy sjø - Maleri av Carl Wilhelm Barth 1882 (Foto: Nasjonalmuseet)

Søllings reform til tryggere losskøyter

Før 1800 var losbåtene åpne sjekter som lett ble fylt av brottsjøer.
Peder Norden Sølling (1758-1827), dansk marineoffiser i den dansk-norske marine, var mye på norskekysten og var innom flere loshavner og så at det knapt var noen loser begravet på land. Han bosatte seg i Larvik 1801-1815 og satte seg som mål å forbedre losbåtene.
Først prøvde han å introdusere en engelsk kutter. Men med pris 5-10 ganger losenes åpne sjekter, var den for dyr for losene. De var nok også skeptiske til båtformen, bred og butt, grunn og tung, og neppe den som ville vinne oppdrag i normal vind.
Istedenfor gikk da Sølling for at båtbyggerne skulle gjøre sine skrogformer tryggere med dekk, mere ballast og mer solid bygget. Med dekk ble losbåten til en skøyte.

Losene lot seg ikke uten videre overtale. Dette kostet mye penger og dessuten ville den økte tyngden gjøre båtene tregere. De første med dekk ville tape oppdrag til de lettere åpne båtene; ikke akkurat en god investering. Men med en statlig ordning med årlig tilskudd til losskøyter med dekk, og ikke minst bearbeiding av losenes koner når de satt engstelige hjemme med mannen på havet, ble sakte, men sikkert, forbedringen gjennomført. I 1850 var de aller fleste losskøyter med dekk.

Sølling foreskrev 4 - 5 tonn ballast i losskøytene som da var 22-25 fot i kjølen; dvs. 30-35 fot over dekk. Ballasten skulle være helst jernmalm, vesentlig tyngre enn vanlig stein. 4-5 tonn var uhørt mye i forhold til vanlig, men nødvendig for å gjøre skøytene kantrefrie.

Det var ikke plass til så mye under dørken da skrogene ennå var ganske grunne, så Sølling beskrev i detalj
en solid kasse med lokk som skulle holde ballasten trygt på plass. 

I 1807 proklamerte Sølling at 25 losskøyter var bygget kantrefrie.

Av ulykkesstatistikken, ser vi imidlertid at ballasteringen tydeligvis ikke ble fulgt opp. Skøytene var brede og relativt flatbunnede og hadde nok stabilitet til vanlig med mindre ballast, og seilte raskere med mindre tyngde.
Og om de hadde nok ballast, var den ofte ikke godt nok sikret så ballasten havnet i le og skøyta ble liggende på siden og ble fyllt gjennom luker og cockpit.
Selv Norges mest kjente los Ulabrand, forliste i åpent hav så sent som i 1881, sannsynligvis ved kullseiling.

Losfamilien Eliassen på Brøtsø innenfor Færder

Nøtterøylos Elias Eliassen (1799-1850) giftet seg med Ingeborg Marie Persdatter fra Burø, og slo seg ned i Espevika i Røssesund på Brøtsø, som ligger mellom Tjøme og Hvasser.
Losingen gikk bra, de fikk tre sønner og i 1840 fikk de egen eiendom og hus.

Postkort. Ukjent sted, muligens i Nøtterøy-området.

Lykken var stor.
Men lykken skulle bare vare i 10 år. Elias seilte ut 30 juli 1850 for å lose, men som med så mange loser før ham, kom han aldri hjem.

De tre sønnene Peder (Per), Elias Bernhard (Bernt) og Nils på henholdsvis 18, 15 og 13 år, var sikkert allerede trenede losgutter og eldstemann kunne snart bli los.
Men med farens forlis, forvant også losskøyta. Det var gjeld på både hus og båt, så brødrene fikk en lang og hard økonomisk kamp for å skaffe seg skøyte og et bedre levebrød. Men problemene for familien sluttet ikke med det, noe resten av denne historien viser.

Harde tider

Brødrene ble etter hvert loser, Peder som førstemann i 1860.
15 år etter farens forlis, i 1865, hadde de tjent nok til egenkapital til en splitter ny losskøyte og Peder står som kjøper av en losskøyte hos en båtbygger på Barmen i Risør. Den kostet 150 Spesidaler pluss seil og ballast.
Moren forble enslig enke, men hadde klart å beholde huset. Dette ble nå pantsatt for å hjelpe sønnene med ny losskøyte; de måtte til gjengjeld fø på henne.
Samme år er også Bernhard listet som los, mens lillebror Nils var loskarl (mannskap/losgutt).

I 1870 hadde familien vokst, og det var mange munner å mette.

• Peders to førstefødte døde henholdsvis ett og åtte år gamle, men de hadde nå fire barn. Han måtte nå også underholde svigermor da hun ble enke et par år før.
• Elias Bernhard ble tidlig enkemann. Hans kone Maren Andersdatter døde i barselseng i desember 1865 like etter å ha født deres 3dje barn, en datter.
  I 1869 var han forlovet med 26 år gamle Elen Andrea Jørgensdatter med et 3 år gammelt barn. Men før de fikk giftet seg, omkom hun ved et fall alene nattestid skjærtorsdag ned en fjellskrent i et delvis islagt tjern og druknet.
  Han bodde nå hos mor og hadde lillesøster Maria som husholderske for sine tre barn.
• Nils ble gift med sin Hanna Helene Andreasdatter i 1865. Deres førstefødte datter døde bare tre uker gammel, men nå hadde de to små barn.

Livet hadde ikke vært ikke enkelt, og verre skulle det bli.

Brødrene drev selvfølgelig også fiske og investerte 100 Spd i et langt drivgarn for makrell i 1868. Dette fisket hadde de siste 10-årene blitt meget lukrativt. Losenes dekkede skøyter var velegnet for å ligge utpå havet med drivgarn så mange loser tjente ekstra på dette. Investeringen var en tredjedel av hva en komplett losbåt kostet, men makrellfisket skulle gi dem en god ekstrainntekt.
Uheldigvis kom en seilskute og seilte på garnlenken deres i 1870 og de fant den ikke igjen. Skipperen på seilskuta ville ikke gi erstatning uten rettssak, noe brødrene ikke hadde råd til.

Men de klarte seg, og to år etter, i 1872, fikk også yngste bror Nils kjøpt en losskøyte til 180 Spd, antageligvis brukt. Den ble betalt med lånte penger og ytterligere pant i familiens eiendom.

Med en skøyte til, borget det for større inntekt og bedre tider.
Men like etterpå, 22 nov 1872, var Peder og Elias Bernhard uheldige og hadde havari på sin losskøyte. Reparasjon ville koste 200 Spd, 2/3-deler av ny båt, og assuransen dekket bare halvparten.
Familien sto i bunnløs gjeld, alt var allerede pantsatt til pipa.

Kun gode inntekter på lillebrors gamle skøyte kunne nå holde dem over vannet.

Tragedien rammet igjen

I desperasjon for penger til reparasjon av sin skøyte, seilte storebrødrene på nyåret 1873 ut i lillebrors skøyte selv om det var storm og svært opprørt hav.
I uvær var færre loser ute og kanskje kunne de få losoppdrag på et større skip som ga god betaling.
Det gikk ikke etter planen.
Morgenbladet rapporterte:

"Den 4de Januar gik Lodserne Peder Eliassen og Elias Bernhard Eliassen af Hortens Lodsoldermandskab, Røssesunds Lodsstation, ud paa Søen for at søge Fartøi til Lodsning.
Der blæste den Dag en Storm af sydlig Vind med oprørt Hav, og siden har man intet seet til dem, men samme Dag saa en anden Lods en Del Baadinventarium drive i Søen, hvilket kjendtes at tilhøre nævnte Baad, og dette er eneste sørgelige Vidnesbyrd om, at disse Lodser, som saa mange af deres Kamerater, have fundet Døden i Bølgerne."

Morgenbladet skriver her at forliset skjedde 4 januar, men andre aviser skriver at det var 11. januar,
her avisa Tunsbergeren 25/1:

"Vi kunne idag desværre føie et nyt Bidrag til den Række af Sørgebudskaber, som i den sidste Tid har lydt fra vor Kyst.
Det er atter et Par kjække Lodse, som har fundet sin Grav i Bølgerne.
Den 11te  Kl. 7 ½ Morgen seilede 2de af Sandøsunds Lodser, nemlig Brødrene Peder og Bernt Eliassen, hjemmehørende paa Brøtsø pr. Tjømø, ud paa Havet, og allerede samme Dags Formiddag passeredes Vragstumperne af deres Baad af en anden i Fjordgabet krydsende Lodsbaad."

• Enken etter Peder sto igjen med 5 barn fra tre måneder til 11 år gamle.
• Elias Bernhards tvillingsønner på 10 år og datter på 7 år hadde nå mistet både mor og far.
• Nils og Hanna hadde nå 3 små barn.
• I husholdningen var også lillesøster og de to bestemødrene.

Familien var i bunnløs gjeld med Nils på 35 år som hoved-forsørger for de 17. Uten losskøyte ville han som losgutt for en annen los, ikke engang klare sine egen gjeld og forpliktelser.
De ville nå miste alt og havne på fattighuset.

Hjelp i nøden

Det var en innsamling på gang i distriktet for de 23 etterladte etter det nevnte forliset med 5 Nevlunghavn-loser to måneder tidligere.

To dager etter Eliassen-brødrenes forlis, forliste også to loser og en losgutt fra Stavern. «Vinden var ved udseilingen VNV med Storm og høi Sø saa det formenes at Baaden har faaet et Braat og er kantret rundt» og de etterlot seg «tre Enker med elleve Smaa i meget trange Kaar.» Prest Hesselberg startet en innsamling til disse publisert  21 januar.
Avisa Tunsbergeren foreslo å utvide denne innsamlingen til Brøtsø-familien.

Men distriktets losoldermann, Oskar Eugen Storm i Horten, så at hver av disse ulykker berørte så mange etterlatte, at her måtte det en egen innsamling til for Brøtsø-familien. Han henvendte seg til Tjøme Sparebank, fikk oversikt over losfamiliens gjeld og rykket deretter inn et omfattende skriv i Morgenbladet 4. februar med familiens historie og gjeldsforhold og oppfordret til kronerulling.

"De smaa Kaar i Forbindelse med gjentagne Uheld har bragt de Gjenlevende i aldeles fortvivlede Omstedigheter, saa det lader sig forudse, at de uden velvillig Hjælp fra godhjærtede Medmennesker ikke vil kunne klare sig, have Undertegnede traadt sammen for efter Ævne at virke til, at saadant kan ske."

Losoldermann Storm fremhevet som et lite lyspunkt, at kunne de beholde eiendommen, var den stor nok til å fø på en ku.
Og selvfølgelig, hvis fikk Nils en ny, god losskøyte, kunne han gjøre gode penger.
Storm avslutter:
"Der er sikkert hos os mange, hvis hjerter slaa varmt for den sørgende Nødlidende, og som ville hjælpe os at bringe Trøst til den nedtrykte Enke og redde alle de smaa børn fra de kun altfor sørgelige Følger af en uovervindelig Fattigdom.
Hermed være Sagen anbefalet."

"Komiteen har fra Lods Nils Eliassen faaet det Hverv at udtale hans Taknemlighed for den betydelige Hjælp, der er ydet ham til Anskaffelse af Lodsbaad, nemlig, efter hvad vellvillig er os meddelt; fra Den Vestfoldske Skibsassuranseforening i Tønsberg 100 Spd - fra Den Østlandske Skibsassuranseforening 25 Spd - fra Sømannsforeningen i Tønsberg 15 Spd og ved Subskription, omtrent 60 Spd tils. omtr. 200 Spd." Og litt senere trykker avisa: "Envidere fra Det norske Lloyd's i Porsgrund – 50 Spd"

Ny skøyte var fullfinansiert med seil og det hele!
Men hvilken båtbygger skulle han velge?

Colin Archers første losskøyter

Året før, i 1872, hadde en annen Færder-los, Johan Nilsen i Årøsund, kjøpt seg en ny losskøyte. Denne var bygget av Colin Archer på Tollerodden i Larvik og var på 35 fot og var faktisk Colin Archers første losskøyte.

Da Archer startet sin båtbygging i 1867, var ikke hans første fokus på tryggere losskøyter, men å skape hurtige båter basert på nye internasjonale teorier med moderne linjer med "Midtspantet" godt aktenfor midtskips og baugen var meget skarp med hule vannlinjer, mens akterenden var fyldig. Dette var basert på skotten John Scott Russells bølgelinjeteori lansert internasjonalt på 1840-tallet og nå vanlig for dampskip, te-klipperne og lystbåter.

Archer startet med lystbåter og tollkuttere med skarpe bauglinjer og dype skrog. Disse var smalere enn losskøytene og måtte derfor ha mye ballast som jern- eller blybarrer, noen ganger formstøpt for lavt tyngdepunkt. Til losene lanserte Archer en kutter i 1870, men de ville ikke ha den da hekken kunne slå inn i skuta under bording. Den var dessuten dyrere å bygge, pga gaffelrigg, en bordgang høyere enn losskøytene og kutterformen med hekk er dyrere enn den spissgattede skøyteformen.

Archers første lystbåter lå høyt i pris, men med losskøytas billigere skrog og rigg og ved at arbeidsfolkene gikk over på akkord, kom prisen ned.
Likevel lå de i øvre prissjikt da Archer prioriterte kvalitet og ikke høvlet selv. Regnskapet viser at han solgte til kostpris, faktisk ofte litt under til losene. Etter 8 års sauefarming med sine brødre i Australia, hadde han bygget opp en formue som ga avkasting i mange år. Dette gav ham mulighet til ikke å gå på akkord med kvalitet, og dette kom særlig losene til gode.

Årøsundlos Johans Archer-skøyte PILEN, byggenr. 1

Hvordan Johan i Årøsund snublet over Archer og hans første losskøyte, vet jeg ikke.
Det kan ha vært fra Archers publiseringer i media i 1872 om de nye internasjonale linjene i båtkonstruksjon, eller omtalen i riksdekkende aviser om Archers 3dje-premie med sin gaffelriggede lystbåt i den store regattaen i Gøteborg året før. Kanskje kjente han til de to store kravellbygde og gaffelriggede tollkuttere HØGEN og PETRELLEN som Archer hadde levert til Horten i 1870, men ellers var Archers konstruksjoner ennå ganske uprøvde og ukjente.
Årøsund-losen kan også ha vært i Larvik og sett losskøyta som sikkert var lett synlig under bygging utendørs på Archers bedding på bysiden av Tollerodden.
Årøsund-losen tok tydeligvis sjansen på denne radikale konstruksjonen, fikk en gunstig avbetalingsavtale og ga den det treffende navnet PILEN. Lengden på 35 fot var blant de største i distriktet på denne tiden.

Brøtsø-Nils bestilte også Archer-skøyte, byggenr. 2

Høsten 1872 begynte Archer på losbåt nr. 2.
Den allerede anerkjente Nevlunghavn-losen Wilhelm Josephsen, hadde sett byggenr. 2 under bygging på høsten, men bestilte 2 fot kortere, antageligvis for å spare penger. Josephsen var nok litt skeptisk til denne ferske losskøytebygger og fikk 14 dagers returrett om båten var lekk. Men han ble tydeligvis fornøyd og skulle bli en meget viktig kunde som var først ute med Archers nye konstruksjoner 10 & 20 år senere, alle 3 med navn GARIBALDI etter den seiersrike italienske frihetskjemperen.

Uten å ha kjøper til byggenr. 2, ble den annonsert i november og desember.

 
Annonsen for losskøyta som Nils Eliassen kjøpte 4 måneder senere.

Om Nils hadde sett annonsen, vet jeg ikke. Mer sannsynlig var at han kjente til Årøsund-losens skøyte og sett dens egenskaper; kanskje hadde han også blitt forbiseilt.
Det kan også være losoldermann Storm hadde en finger med i spillet.
Det kan også hende Nils kjente Wilhelm Josephsen. I hvert fall var de begge hos Archer 5. mars 1873. Josephsens båt lå leveringsklar ved brygga og losbåt nr. 2 sto antageligvis ennå inne i den nye båtbua Archer hadde satt opp sist høst. Å slippe værhindring ga effektive dager, særlig vinterstid, og bedre kvalitet med tørrere materialer. Der inne sto også Archers nye private lystbåt; en kutter større og finere enn losbåtene.
Det var nok lett å stole på at dette var rette båtbygger å satse framtiden på, og Nils signerte kontrakten.

Kontrakt signert 5. mars 1873.

Det var midt i blinken å få en skøyte som kunne vinne i konkurranse med de andre losene og sikre inntekten. Og den nye tryggheten var nok svært viktig med familiens tragiske historie. Pengegaven ga Nils muligheten til å velge på øverste hylle.
Slik ble Færder-losene de første til å ta i bruk Colin Archers losskøyter. Færder-losene skulle senere bli viktige kunder for Archer med 7 kravellbygde skøyter med jernkjøl fordelt på 5 loser, og de rapporterte om gode inntekter i den harde konkurransen.

OPREISNINGEN

Overtakelseserklæringen 2dre april 1873.

2dre april er Nils i Larvik for å hente skøyta. Han undertegner overtakelseserklæringen med bekreftelse på at båten "befinder den at være i alle Dele i kontraktmessig Stand."

Siden båten er finansiert av innsamlingen, står det at den er mottatt av ham på vegne av lensmann Egeberg og Skipsreder H. H. Jørgensen som har betalt til Archer.

Selv med familiens tragiske hendelser, var det nok en glad og stolt los som seilte inn Røssesund med sin nye skøyte, større, tryggere og flottere enn de fleste andre i distriktet.

Modell av Archers første losskøyter brukt i markedsføring på utstillinger.

Nå borget alt for at han skulle kunne sikre familiens økonomi.
Navnet Nils ga skøyta, gjenspeiler den generøse hjelpen familien fikk; OPREISNINGEN.

Bedre tider; hus og flere barn

Det kan tyde på at losingen nå gikk bra for Nils. Hus ble bygget og det ble 2 sønner og 3 døtre til, dog ble den ene datteren bare tre uker gammel.

Nils ble dessverre ikke mer enn 50 år. Jeg vet ikke hans dødsårsak, men han ble i hvert fall begravet på land i november 1887. Han etterlot seg da kone og 7 barn; den eldste en sønn på 20 år og det yngste barnet, en datter, bare ett år gammel.
Enken Hanna Helene Andreasdatter ser vi deretter registrert som jordeier med lospensjon og 4 hjemmeboende barn.

Ungene deres het: Julie Mathilde Nilsdatter Eliassen (1865-1865); Andreas Nilsen Eilassen 1867-?); Julie Mathilde Nilsdatter Eliassen (1869-?); Lovise Marie Nilsdatter (1871-?), Elias Nilsen Eliassen (1874-?); Nora Helene Eliassen (1873-1873); Peder Bernhard Nilsen (1880-?); Nora Helene Eliassen (1883-?), Kristine Anna Marie Eliassen (1886-?)

Sønnen Elias Nilsen Eliassen overtok etter hvert eiendommen på Brøtsø i Espevik, gnr. 28, bnr. 4.

Etterskrift om tryggere losskøyter

Colin Archers første losskøyter som i denne artikkelen, var radikale med sin ekstremt skarpe baug og nullspantet godt aktenfor midtskips.

De tradisjonelle losskøytene hadde nullspantet godt forenom midtskips og var derfor butte i baugen og skrogformen ble kalt "Cod's head - mackerel tail". Skarp baug gir logisk nok, raskere båter, og for losene som kappedes om å nå skutene først for å få oppdaget, var hurtighet viktig.

Dypt midtspant og mye ballast var viktig i hard vind, både for hurtighet og sikkerhet, men i lett vær var tyngde en minusfaktor. En tyngre båt vil trenge større seilføring i lett vær, men spririggen som losene fra Hvaler til Risør sverget til, hadde ikke storseilbom og seilarealet kunne ikke økes vesentlig. Archer hadde kunnskaper om viktigheten av ballast plassert dypt ned og utdyper dette i sin omfattende publikasjon året for forlisene her omtalt. Men hvor mye dypere hans første generasjon losskøyter var i forhold til de tradisjonelle, vet vi ikke da ingen er bevart fra før Archers til og de ble ikke bygget etter tegninger. Noen er oppmålt av marinen, men vi vet ikke om de var losskøyter eller om de var representative.

For å få solgt til loser, kunne ikke Archer komme med for revolusjonerende konstruksjon. Han gikk derfor også over til spririgg som standard, men leverte også gaffelrigg til de som ville betale litt mer, bl.a. til en los på Merdø utenfor Arendal. Og et maleri av en skøyte han hadde levert lokalt, viser gaffelrigg.

.- Talen under regattaen ved Jomfruland i august 1873

Høsten etter de her omtalte forlis, var det en stor regatta ved Jomfruland. Denne fikk bred omtale i aviser, bl.a. i Morgenbladet 3/8-1873.
Taler under premieutdelingen var komitemedlem, Johan Dahll, og han omtalte de mange losforlis og spesiellt de 3 omtalt i denne artikkelen og sier i klartekst hva som var problemet med losskøytenes konstruksjon.
Journalisten skrev at Dahll forklarte at «Den østlandske Baadform er endnu langt fra Fuldkommenheden, man trængte til at lære Forbedringer; derpaa havde desværre de sidste Høst- og Vinterstorme givet et sørgeligt Bevis, i disse var adskillige af vore bedste Lodsbaade, bemandede med Landets bedste Lodser, kantrede i aaben Sø.
Journalisten gjenga ordrett denne uttalelsen. «Denne kantring, som vore Lodsbaade skal være udstatte for, naar de i svær Sø faar en krap eller saakaldt forkert Sø under Flakket paa Luv Side, idet den Krænger over for Sejlet, maa være en væsentlig Feil i Konstruktionen; thi en Lodsbaad skal ikke kunne kantre i aaben Sø under en øvet Haands Styrning. Muligens ligger Skylden i et for bredt Flak og for lidet Dybgaaende».

Det ser ut som bare Archer tok dette ad notam, men selv om han hadde denne kunnskap fra før, gikk det i små skritt for losskøytenes del. Archer kom med nye konstruksjoner i 1876 og 1878 som begge dypere enn foregående.

.- Losskøyterevolusjonen i 1883

.- Berømmelse og misunnelse

I 1886 var det en stor losregatta i Arendal. I en 2-revs kuling gjorde Archers losskøyter rent bord med 1,2,3,4 & 6 og 7de plass. I Archers publikasjon i 1872 kom han med anbefaling til landets losbåtbyggere å modifisere sine konstruksjoner i tråd med de teorier han forfektet. Dette ble nok sett på som vel belærende fra en som ennå ikke hadde sjøsatt sin første losskøyte.
Det smertet nok sørlendingene at denne, etter deres syn, belærende akademiker, nå slo dem ned i støvlene. Før regattaen hadde sørlandsavisene fyldig omtale bl.a. om de fine premiene som var satt opp. Etter regattaen omtales regattaen kun meget kort og nøkternt og kun et par nevner Archer.
Som følge av regattaen, ble Archer utnevnt til ridder av St. Olavs orden for forbedring av los- og bruksbåtene. Kun én av sørlandsavisene omtaler dette, i en liten notis.

I 1892 utlyste det da nystiftede en konkurranse til konstruksjon av en redningsskøyte basert på losskøytene. Med ett unntak, var det fortsatt de gamle konstruksjoner som kom fra Sørlandet, landets største produsent av losskøyter.

.- Archer ble utkonkurrert

Archer tviholdt på jernkjølen som den ultimate sikkerhet den er, og tapte derfor i priskonkurransen så det ble bare 4 ordre fra norske loser på ham fra 1896 til han la nedi 1909.

*******************''''''''''''
Denne side ble sist oppdatert 26/1-2023.
Opprettet 4/1-2023.
Historien er også publisert i Nøtterøy-avisa Øyene i 30/1-2020, i Kystens medlemsblad 2021 og FRITHJOF IIs medlemblad 2022.

Jeppe Jul Nielsen: Trebåt Konstruktør & Konsulent & Båtutstyr for trebåter www.jul-nielsen.no
Tyriveien 1 - 4956 Risør
Mob 9077 8929 & WhatsApp
Email: jeppejul02(at)gmail.com