x

. Colin Archers historie av Jeppe Jul Nielsen.

Norges første havkappseilas

Skagerakseilasen 1933 var Norges første havkappseilas for lystbåter, og skulle bli en ensom svale i mange år.
I KNS’ regattahistorie er den helt glemt, tross deltagelse fra celebre utenlandske deltagere og mye omtale i Seilas og alle landets aviser.
Jeg har også tatt med havkappseilasene som England arrangerte til Norge fra 1938/47 fram til Norge  arrangerte Skaw Race i 1954.
I noen av disse regattaene deltok mine foreldre Jul. og Lillerut med RS 14 STAVANGER og var første norske deltager og kun to andre kom på banen i flere år.
Denne artikkelen er trykket i KNS medlemsblad Seilas nå i vårnummeret, dvs nr. 1 - 2025.

Av Jeppe Jul Nielsen

Etter 1900, ble det arrangert stadig flere regattaer langs kysten, fra et sted til et annet, såkalte distanseseilaser. Disse ble også populære blant turseilere.
    Utlendingene dro det lengre med kappseilaser over havet. Svært kjent er engelske Fastnet Race fra 1925 (som førte til opprettelsen av Royal Ocean Racing Club), Bermuda Race og de multinasjonale Trans Atlantic Race. Svenskene hadde sin Gotland Rundt og startet også en regatta fra Gøteborg til Skagen. Det er noe eget når land mistes av syne, og med datidens analoge navigasjon og usikre værmeldinger, var det langt mer enn seiltrimming som måtte mestres.
    På slutten av 1800-tallet hadde Colin Archer og G. A. Sinding gjort norske konstruksjoner kjent i internasjonale regattaer, men i 1899 kom 28 år gamle Johan Anker med en revolusjonerende konstruksjon og i løpet av kort tid, gjorde han Norge til en stormakt på regattabanen.
    I 1933 hadde KNS 50-års jubileum med ditto regattaer. Med Norge som en betydelig aktør i regattaseiling i Europa, var det stor internasjonal påmelding til disse jubileums-regattaene.

Første tanke om norsk havkappseilas

Halfdan Hansen (1883-1953) var en av de mest kjente seilere på begynnelsen av 1900-tallet. I 1912 var han mannskap på 12-meteren MAGDA IX som ble olympisk mester i Stockholm. I 1924 ga han ut håndboka "Yachtseilas" og i 1933 skrev han KNS 50-års jubileumsbok. Og senere ble det flere bøker om seiling og den første havneboka.
    Halfdan Hansen var dessuten turseilings-pioner med havseilaser. I mars 1933 tok han til ordet i Seilas for en norsk havkappseilas. Dette måtte være en 2-døgns seilas med start utenfor Drøbak og med runding av Skagens fyrskip.
(Hafdan Hansen – Foto Wikipedia)

Ideen ble bakket opp av Kristian F. Oppegaard som året før hadde fått KNS turseilingspokal for en seilas til Tyskland i sin Colin Archer lystbåt ULL ex VIKING fra 1891. Han foreslo start i Hankø i forbindelse med jubileumsregattaene og han la inn en runding av Torungen ved Arendal så banen ble 250 n.m., og håpet på minst 4-5 deltagere.

Skeptikere til havkappseilas meldte seg på i debatten i Seilas og en 12-meter-eier mente at disse ikke var egnet. Og dessuten, det ville det uansett være vanskelig å finne kvalifisert mannskap til en slik regatta!

I mai fattet imidlertid styret i KNS vedtak om havkappseilas med den lange banen og avisen Tidens Tegn hadde allerede donert en pokal. Styret uttrykte imidlertid også sin bekymring for om det i Norge fantes mannskap som kunne klare en slik utfordring!  

En annen debattant håpet imidlertid denne regattaen kunne bli årlig og, ikke minst, inspirere konstruktører og båtbyggere til regattabåter bedre egnet til tur- og havseiling.

Internasjonal interesse

Rykte om norsk havkappseilas spredde seg tydeligvis fort, for allerede to uker etter første publisering i Seilas, meldte ingen ringere enn den amerikanske Olin Stephens 1929-konstruksjon DORADE sin interesse, en slank bermudarigget yawl på 52 fot. Denne ble nr 2 i 1930 Bermuda Race, vant Trans Atlantic Race i 1931, Fastnet Race samme år og Bermuda Race i 1932. Samt vinner, eller godt plassert, i flere andre seilaser.
(DORADE i Oslofjorden – Foto JOLIE BRISE album)

Midt i juni fikk KNS et telegram fra engelske Royal Ocean Racing Club om de kunne ta innkomsttider for to kuttere som ville kappseile til Norge fra Cowes, Englands seilermekka på Isle of Wight. KNS bekreftet Hankø som passende mållinje siden de årlige Gullpokal-seilasene ville foregå der da. Kutterne ville også delta i havkappseilasen i Skagerrak.

Kutterne var ingen ringere enn ZORAIDA, den kjente engelske båtkonstruktør Dixon Kemps siste yacht-konstruksjon fra 1888, og den tidligere loskutteren JOLIE BRISE, bygget i 1913.
Sistnevnte var meget kjent som havkappseiler som vinner av første Fastnet Race i 1925, samt vinner i 1929 og 1930, og nr 2 og 3 andre år, samt vinner av første Santander Race i 1929 og høyt oppe i flere andre havkappseilaser på begge sider av Atlanteren.
Begge var imidlertid av gammel rettstevnet kuttertype på henholdsvis 56 og 52 fot, og gaffelriggede, men de kunne tydeligvis hevde seg på lengre havkappseilaser når vinden sto dem bi.


JOLIE BRISE i 1955 - Foto i Jul Nielsen album

Avisene var fulle av notiser om de internasjonale meterbåtene til Gullpokalseilasene og 50-års jubileumsseilasene, men også vel så mye om de celebre havkappseilerne.

DORADE kom til Bergen 14 juni og hadde da krysset Atlanteren på bare 24 dager. I Bergen ble de æresgjester hos Bergens Seilforening og de bemannet 12-meterne IRINA og DANSEUSE i regattaer der og med tilhørende festligheter etterpå. Etter en non-stop-seilas fra Bergen ankom DORADE Hankø midt i Gullpokalseilasene. Av publikum på den tettpakkede Garnholmen og av pressebåten, ble de hyllet med vinking og seilerhurra. 

Tilbringerregattaen Cowes-Hankø

De engelske kutterne i Cowes fikk oversendt norske kart fra KNS og 20 juni startet de på sin 700 n.m. kappseilas. For KNS var det ikke så godt å vite når de ville ankomme, så i god tid ble innkomstlinjen på Garnholmen utenfor Hankø bemannet også om natten..
En natt kom omsider en kuttersilhuett til syne og innkomstskudd ble avfyrt, men i dagslys i havn etterpå, ble det avslørt at dette var en norsk kutter på tur.

Fjerde natten på vakt dukket imidlertid en av de riktige kuttere opp og det viste seg å være JOLIE BRISE. De var sett av en losskøyte utaskjærs og hadde, som seg hør og bør for utenlandske båter, fått los om bord. Losen ble satt stor pris på da navigasjon gjennom en skjærgård var skremmende for uvante.

Vel i havn, følte JOLIE BRISE seg vel hjemme i Hankøsundet blant mange engelske deltagere i Gullpokalseilasene og med engelsk vinner i 12-meterklassen dagen før.

Kutterne hadde hatt motvind nesten hele veien, og etter hardt vær midt i seilasen, havnet ZORAIDA i løyende vind og motstrøm oppunder norskekysten. De innså at slaget var tapt, og etter 7 døgn på havet, fristet en hvil på det blide Sørlandet. Det ble et 18 timers stopp i Lillesand, hvoretter regattaen ble fullført!

(ZORAIDA – Foto fra voilesclassiques.com)

1000-vis av folk på Hankø

Hankø var tettpakket med båter og folk. Passasjerskipet STELLA POLARIS var hotellskip og det var et yrende liv på land og vann. Den engelske eieren av 12-meteren FLICA stilte med eget dampskip for losji. Marinen i Horten hadde ni sjøfly som kretset over Hankø og både Widerøe og aviser tok flyfoto. 


Hankøsundet under regattaene – Foto fra Seilas

På havnen lå også den stolte 3-mastede skonnert VEMA II. Den var eid av norsk-amerikaneren Georg Unger Vetlesen (1889-1955) som hadde bestilt seg ny 12-meter av Johan Anker, den nå meget kjenteVEMA III som fortsatt i dag seiler i beste velgående. Skonnerten hadde seilt over fra Amerika via England hvor den hadde tatt to 12-metere på slep,MORWENNA og DORIS.

Fra Hankø til Oslo og tilbake

Etter Gullpokalseilasene, dro båtene til Oslo for der startet feiringen av KNS 50-års jubilé. Nå var det Frognerkilen som var tettpakket av båter.
Jubileet med tilhørende seilaser var av internasjonal interesse og Stockholmstidningen sendte et knippe journalister med eget fly!
3. juli startet en regatta fra Bygdøynes til Hankø.


Fra KNS 100-års bok

I 12-meterklassen stilte hele 13 båter til start. De startet sist, men var først til Hankø med FLICA etter 6 timer og 37 minutter, tett fulgt av VEMA III og FIGARO til skipsreder Olsen.


Det var mange klasser med alle størrelser "meterbåter" og spissgattere i 13 starter, og Drøbaksundet "yret av hvite seil". (Aftenposten)
Kronprins Olav var selvfølgelig også med i sin NORNA 3.

JOLIE BRISE og DORADE seilte i egen klasse, men startet sammen med 10-meterne NOVENA og ROLLO og en stor dansk skonnert. JOLIE BRISE hadde en svær "flying jib" som ble kommentert av pressen og båten holdt teten så lenge SV-vinden var frisk, men måtte etter hvert se seg forbiseilt av DORADE som vant med den respektable seiltiden på 7t15m som plasserte den mellom 8 & 10-meterne.


JOLIE BRISE i Oslofjorden med sin store "Flying jib" - Foto Seilas

Hankøsundet var nå enda mer tettpakket enn under Gullpokalseilasene uken før.

Imponert over Norge

Nylig dukket det opp et privat fotoalbum fra JOLIE BRISE nettopp fra 1933. Albumet er tilgjengeliggjort av Clare McComb i England. Teksten under bildene gir mye artig informasjon. På Bygdøynes sjøbad, som den gang hadde høyt stupetårn og sklie, yret det av liv. Mannskapet hadde aldri sett så mange vakre kvinner samlet. De likte spesielt hvor lettkledde de var og lurte seg til litt snikfotografering av noen utvalgte.
 

Bygdøynes sjøbad – Foto JOLIE BRISE album

Mannskapet på JOLIE BRISE var imponert over Norge. Aldri hadde de sett så mange motorbåter følge regattaene. Og skjærgården som først hadde sett fryktinngydende ut, var fin å seile i og dessuten nå solfylt og varm.
Og holmene ved regattabanen, var som tettpakkede fuglefjell av regattatilskuere.
Antallet regattabåter var også langt over hva de hadde forventet i dette lille landet. Og med Norge som den gang var lavkostland, sto røkelaks og kaviar høyt på innkjøpslista.
 

Tilskuere på Garnholmen – Foto JOLIE BRISE album

Havkappseilasens deltakere

Amerikanske DORADE meldte frafall da mannskapet heller ville følge Hankøregattaene, men de engelske kutterne JOLIE BRISE og ZORAIDA, var klare til dyst. Banen var nå kortet til Rakke og Persgrunnen syd for Kosterøyene, da en skipper hadde fly hjem å rekke.  

Det norske bidraget var to Colin Archer skøyter, ikke akkurat det nyeste på kappseilingsfronten de heller!
Kristian F. Oppegaard som hadde bidratt med å få i stand havkappseilasen, stilte med sin ULL på 39 fot. Denne var bygget som "Lyst-Lodsbaad" VIKING til vinhandler i Oslo, Gustav A. Benneche, i 1891. Denne var nå nedrigget til ketch med gaffel storseil og bermuda mesan for havseilas som Oppegaard allerede hadde utmerket seg med til europeiske kyster.
(ULL ex VIKING nedrigget til ketch, med gaffel storseil og bermuda mesan - Foto Aftenposten)

Den andre var tidligere losskøyte FRITHJOF på 37 fot som sønn til Ulabrand hadde fått seg bygget, også den i 1891. Båten var kjent som en rask losbåt og hadde tatt andre premie i KNS landsregatta i Kristiansand i 1895 i losbåtklassen. Ula-losen syntes imidlertid den var for skarp i baugen, noe som resulterte i mye vann over dekk og den ble lystbåt allerede etter 5 år.
Som lystbåt fikk den større rigg, lav rekke, bedre cockpit og forseggjort innredning. Nå var den eid av en broket forsamling kunstnere som hedret en avdød kollega ved å gi båten hans navn; CHRISTIAN KROHG.

Colin Archer skøytene var "underdogs" i dette selskapet, nesten 20 fot kortere enn kutterne. Det eneste håpet måtte være om skøytenes lavere handikap kunne gi dem en bedre korrigert tid. Men kunstnerne uten regattaerfaring, i en bred og tung losskøyte, ble ikke levnet store vinnersjanser.

Nattklargjøring til start

Starten for havkappseilasen skulle gå på jubileums-regattaenes andre dag. Kunstnerne hadde hendene fulle med å få båten regattaklar før start kl. 8 neste morgen.
I en utførlig artikkel i Seilas forteller de om seilasen.
«Det blev ingen hvil for nogen ombord den natten, hver detalj i riggen fikk et siste nøie eftersyn og tvilsomme saker blev byttet ut. Ved 5 tiden om morgenen da alt efter omstendighetene var klart og seilene heist, kom Verita's måler, besiktelsesmann Tveten, for å måle båten efter Royal Ocean Racing Clubs regler.
    Vi måtte ha seilene flere ganger i dekk og op igjen, samt ballasten midtskibs fjernet før vi omsider kunde lette anker. Men selv om ingen av oss hadde fått et øieblikks ro eller blund, lot det ikke til at man på nogen måte følte sig sliten eller uoplagt. Tvert imot. Det var i en yrvåken, høi, ja høitidsfull stemning da vi stod fra Vikene og ut mot Garnholmen i den klare tindrende morgenstund.
    Inne i sundet møtte vi det stolte syn av våre konkurrenter på slep mot startlinjen. Egentlig burde vi vel ha følt oss trykket og knust av synet av disse større, og øiensynlig i enhver henseende bedre utstyrte båter med gaster og det hele i regattamessig orden.
    Men med det kjennskap jeg hadde til vår gamle Archerskøite og dens primitive, men solide greier, satte jeg min fulle lit til den.»

(CHRISTIAN KROGH ex FRITHJOF – Foto Seilas 1933)

. - - Kamp om ledelsen

I den meget lette brisen ved start, tok Colin Archer skøytene ledelsen og kutterne lå nærmest parkert igjen.


Mannskap på CK og kutterne før start. - Foto Seilas

CHRISTIAN KROHG dro også fra ULL, men da sønnavinden frisknet med motsjø, ble ULLs mindre seilføring mere passe, og med det smalere lystbåtskroget, tok de ledelsen.
    Også JOLIE BRISE tok igjen kunstnerne ved Færder og stemning hos kunstnerne sank: «De enkelte tilfeller av stormannsgalskap som hadde ytret sig blandt oss under den første heldige del av løpet blev derfor kurert. Bare ZORAIDA lå hele tiden langt efter og hjalp til å holde vår selvaktelse oppe.»

. - - Reddende kveldsbris og genoa

På kvelden viste kunstnerne at de slett ikke var uten kunnskap om kystens vinder. De andre tok lange slag utover i den vestgående medstrøm og for deretter å kunne stå opp til Rakkebåene på babord halser. Kunstnerne fant at de heller ville holde seg langs land da det ofte ved solnedgang kom fralandsvind og de ville da kunne stå rett på merket på styrbord halser. Dette slo til, og en time før midnatt, rundet de 5 minutter før ULL og 25 minutter før JOLIE BRISE som hadde stått lengst ut.

Det ble slør etter runding og en stor genoa til mastetoppen ble satt. I den lette nattebrisen, økte de forspranget. Stemning om bord steg betydelig og de skriver: «Havet var blankt som olje med svake dønninger, som neppe krustes av noget vindpust, men allikevel spentes seilene av en usynlig vind, som drev oss lydløst fremover.»

(Søsterbåt i regattaskrud med datidens genoa – Foto avisen Tidens Tegn 1914)

. - - Forbiseilt og vanskelig strøm

I grålysningen gikk vinden på øst, som vanlig med solgangsbrisens nattevind. Det ble frisk bidevindsseilas og båtene bak dro innpå og ULL passerte dem.
    I løyende vind på havet og etter andre natt uten søvn, begynte skipperen å bli trøtt og mistet motivasjonen, og tørnet inn. Da han kom opp igjen etter fire timer på øyet, hadde de på vakt satt kursen mer sydlig for å kompensere for den vanlige nordgående strøm på svenskekysten.
    Skipperen var ikke så fornøyd med dette valget da de andre båtene hadde valgt en helt annen kurs og nå så de ikke noen av dem. Skipperen ville stå nordøstover. Dette skapte store diskusjoner og det var kanskje ikke så klart om det egentlig var noen skipper på dette felleseie. Den selvbestaltede skipper, sa at det nå i hvert fall var hans vakt, og da var det hans ord som gjaldt.
    Etter hvert fikk de se Ursholm og Väderöbod fyr og kompass-peilinger viste at de lå 4 n.m. sydvest for bøyen. De hadde kommet alt for langt syd. Strømmen gikk visst i dag motsatt av vanlig? Ved 12-tiden fikk de se ULL komme NV-fra og rundet 20 minutter før dem. JOLIE BRISE kom også, men den hadde liten fart i den lette vinden og lengre til bøyen.

. - - Taktikk og gambling mot hurtighet

ULL sto høyt i nordavinden for babord halser med god kurs langs land. Den brede losskøyta klarte ikke den kursen og etter noen timer, slo de isteden ut på havet for kanskje å få bedre høyde på neste slag og da stå vest av Torbjørnskjær når forhåpentligvis kveldsbrisen kom fra vest.


ULL ex VIKING med original rigg 1893 - Foto i James G. L. Archers album

Bingo! Kveldsbrisen kom CHRISTIAN KROHG i møte mens vinden i øst løyet ved land. Kunstnerne fosset innover midtfjords på babord halser mens ULL og de engelske kutterne lå parkert i stilla og fikk deretter motvind.
    De klarte seg forbi Torbjørnskjær før vinden løyet ved midnatt. Deretter kom nattebrisen igjen fra NØ og de lå i perfekt posisjon for styrbord halser inn fjorden, og med alle konkurrenter trygt bak seg. Stemning steg mange hakk om bord og de beskriver natten i malende ordelag: 
« Her kom omsider den frelsende nattebris fra nordost, og det gikk med god fart rett mot Søstrene. Det blev en seilas som ingen av oss vil kunne glemme. Det var som om vi hadde forvillet oss ned i en forhekset og uvirkelig måneverden, hvor menneskelige vesener ikke hørte hjemme. Blinkene fra Færder og Torbjørnskjær var som faresignaler fra fjerne kyster, hvor mennesker bygger og bor.
Ved midnatt passerte vi Struten i en kraftig byge, og vi hadde nu bare den siste distanse til Garnholmen og mållinjen igjen.
Våre motstandere var for lengst ute av syne, og vi følte oss for første gang helt sikre på seieren. Det blev litt famling før vi fant innløpet og mållinjen ved Garnholmen, men omsider lød skuddet og hurrarop fra startertribunen. Klokken var da 2 morgen.»

. - - Suveren vinner!

ULL var nesten to timer etter, så det hjalp lite med deres kvarters handikapp. Kutterne hadde nok dratt godt innpå i den friske nattebrisen, men var likevel flere timer etter.
   Kunstnerne vant dermed pokalen som var satt opp av avisen Tidens Tegn som kvitterte med et langt intervju. Artikkelen åpner med: «Det vakte en viss opstandelse på Hankø da det viste sig at det var kunstnernes skøite CHRISTIAN KROHG som hadde vunnet i en av de store internasjonale konkurranser».

Kunstnerne forteller videre: «Det var utrolig spennende. Vi levet i en tilstand mellem vill optimisme og dyp nedslåtthet. Men CHRISTIAN KROHG er glimrende bygget og har en god sommerrigg. Vi hadde både topp, klyver, fokk og storseil. Dessuten hadde vi spinnaker [genoa som ble spridd på lens] og et godt utvalg av klyvere i reserve. Hele vår seilføring var på 120 kvadratmeter så det var ikke så verst.»


Faksimile av artikkelen i avisen Tidens Tegn

I KNS 75 & 100-års jubileumsbøker, og i alle leksikon, er 1933 seilasen gått i glemmeboken, uvisst av hvilken grunn, og Skaw Race fra 1954, omtales som Norges første havkappseilas.

Båtene i dag

DORADE var en nyskapning som havseiler med modifiserte meterbåt-linjer og yawl rigg. Den fikk en enda mer berømt etterfølger; STORMY WEATHER, og begge seiler den dag i dag.

JOLIE BRISE har fortsatt sin regattakarriere og blitt legendarisk. Etter en restaurering i 1993, ble det ny deltagelse i Fastnet, den åttende gang, og siden er snart dusinet fullt av seiere i Tall Ships og lignende havkappseilaser med ungdommer som mannskap.

ZORAIDA står på land for restaurering hvor det meste er skiftet og er snart klar for nye hundre år.

ULL ex VIKING forsvant fra radaren etter at Oppegaard fikk bygget en flott skonnert hos Lindstøl Båtbyggeri i Risør i 1939, men i 2021 dukket den opp igjen seilende i Middelhavet og er nå ventet til Danmark med ny eier.

KRISTIAN KROHG, Kunstnernes båt, ble i 1976 kjøpt av rederarving Petter Olsen som har bygget opp Ramme gård ved Hvitsten med kunstgalleri med norske malere deriblant Munch og Christan Krohg. Petter fikk båten totalrestaurert og den bærer nå sitt opprinnelige navn FRITHJOF.


FRITHJOF tilbakeført som losskøyte – Foto Hege Harreschou

Havkappseilasene 1938-1958

Skagerrakseilasen i 1933 trodde alle skulle bli en årlig foreteelse, men det skulle gå 21 år før neste havkappseilas ble arrangert i norsk regi. I mellomtiden arrangerte engelskmennene flere regattaer til Norge.

I 1938 ble det arrangert to kappseilaser samtidig til Kristiansand, den ene fra Dover og den andre fra Helgoland. 31 båter deltok, men ingen norske.

Høsten 1938 tok tannlege Jul. Nielsen til orde for en egen turseilingsgruppe. Han var ikke et ubeskrevet blad i tur- og havseiling da han i 1935 seilte til Tyskland i en 52 kvm meterbåt, i 1937 til England med en 80 kvm spissgatter, og fikk KNS turseilingspokal for begge disse turene.
KNS hadde turseilingskomite, men Jul. Nielsen ønsket en egen gruppe med sosialt samvær som kunne inspirere til både mer langturseiling og havkappseiling. Denne ideen ble til slutt til Havseilerklubben i 1953.


På grunn av 2dre verdenskrig ble det stopp i internasjonal kappseiling og det tok litt tid etter krigen før det kom i gang igjen.
Men i 1947 arrangerte RORC en regatta fra Blyth ved Newcastle til Kristiansand. De engelske deltagerene var nå moderne havseilere med bermudarigg. Ingen tilsvarende norske stilte, men Jul. Nielsen stilte med sin Colin Archer ex. redningsskøyte RS 14 STAVANGER som han hadde kjøpt i 1939.

En tung og underrigget redningsskøyte var ikke akkurat noen regattabåt i 1947, og eneste med gaffelrigg. Blyth-regattaen ble imidlertid velsignet med kuling og STAVANGER var først til Oksøy fyr. Men på kryss i lett vind inn Kristiansandsfjorden ble den forbiseilt av DUNPELDER, og en mindre båt hadde gunstigere handicapp, så STAVANGER ble nr. 3 av 8 båter på resultatlisten.

I 1947 var det norsk deltagelse i Fastnet Race. KNS-medlem John Turner med sin nye 9-meter PETER. Endelig en mer regattapotent havseiler enn gamle Colin Archer bruksbåter. PETER seilte inn til en respektabel 5. plass av 18 båter.

I 1948 gikk RORC-regattaen fra Harwich til Kristiansand og John Turner med PETER var med, og ble nr. 2 av 11 båter. STAVANGER var i Spania den sommeren og fikk KNS turseilingspokal.


Jul. Nielsen og Lillerut i Spania 1948.

I 1949 deltok igjen PETER og ble nr. 2.

I 1950 gikk seilasen fra Dover til Arendal med 16 båter, men ingen norske. Fra Arendal var det ny regatta til København, også uten norske båter. STAVANGER var i Karibien disse to årene.

I 1951 gikk seilasen fra Arendal til Skottland med to engelske og to norske båter. Nok en gang var STAVANGER med, men også GURI, en kraftig bermudarigget ketch, eid av konsul Odd Nielsen. Med kuling i starten, droppet GURI klyver og mesan, og satte bare fokk og revet storseil, mens "STAVANGER kom for fulle seil og lot overhodet ikke bry seg om kulingen som kastet seg hissig mot oss." Men vinden løyet noe, og GURI satte full duk og dro ifra. Med bedre taktiske slag enn engelskmennene, vant GURI regattaen.

(Konsul Odd Nielsens GURI i 1954 – Foto J.N. album)

Jul. Nielsen hadde med sin kone Lillerut, og engelske journalister rapporterte at det i STAVANGER var en KVINNE med, og en katt!

. - - Havseilerklubben stiftes

16. februar 1953 ble Havseilerklubben stiftet etter initiativ fra Bjørn S. Pedersen og båtkonstruktør, journalist og seiler Cecil Chr. Stephansen, samt de nevnte seilerne John Turner og Jul. Nielsen.

Deretter ble de kongelige seilforeninger i Norge, Sverige og Danmark enige om det felles arrangementet Skaw Race, med lang trekantbane alltid rundt Skagen fyrskip.
Den første ble seilt i 1953, arrangert av danskene. STAVANGER stilte igjen, men også mange langt mer moderne norske båter som hevdet seg godt i motsetning til STAVANGER som fikk for lite vind.


STAVANGER og Jul. Nielsen ved Skagen i Skaw Race 1953. Som lystbåt ble STAVANGER registrert som 12-meter, dvs over 12 meter vannlinje. 12-metere hadde seilmerke "E" og derfor "E28" i seilet inntil vi fikk lov til å bruke RS i seilet igjen. RS 14 STAVANGER står nå i hus ved Colin Archers bedding i Larvik og er museumsgjenstand, og er gjengitt på dagens 500-lapp. – Foto J.N. album

Trans Atlantic Race gikk i 1955 fra New York til Marstrand og STAVANGER deltok som første norske båt. Lite vind gjorde at de kom inn 14 dager etter de andre, men fikk desidert mest publisitet; som savnet og fordi Shetlands Larsen var blant mannskapet.

Skagerakseilas fra Hankø med den korte bane, gjenoppsto i 1958, da med fem deltagere, og ingen var lengre gamle skøyter. Deltagerantallet steg atskillig de kommende årene og i 1965 var det 17 stk. Da var igjen fire skøyter med, men i egen veteranklasse. 

Av Jeppe Jul Nielsen 13/4-2025

Tilbake til Colin Archers historie her.

Jeppe Jul Nielsen
..................................
Trebåt: Konstruktør & Konsulent & Besiktigelser & Båtutstyr til veteranbåter.
Hjemmeside: www.jul-nielsen.no  Mail: jeppejul02(at)gmail.com
Mobil 9077 8929 - & Whatsapp
Tyriveien 1 - 4956 Risør - Norway

***********'''''