x
RUGGEN

ex FANTE RUGGEN ex RUGGEN

Norges eldste losskøyte og eneste gjenværende av de klinkbygde Sørlandsskøytene.

37,6' Sørlandsskøyte antatt bygget 1871, i Grimstad eller Arendal.
Lengde 11,47 m 37,6 fot. Bredde 4,55 m.


Befinner seg i England på land i en marina, men transport til Norge er nå finansiert av Agder fylkeskommune ved kulturavdelingen.

RUGGEN er eneste dokumentasjon av Sørlandsskøytene som ble bygget fra begynnelsen av 1800-tallet og fram til 1890 da man gikk over til kravellbygging.
Det finnes noen få skriftlige kilder på skrogform, men ingen tegninger.
Det finnes noen bilder, da mest fra da fantene brukte båtene.

Da skøytene ble kravellbygget fra ca 1890, endret også skrogformen seg, også for noen som fortsatte med klink. De ble smalere og dypere med mere ballast, og skarpere i baugen.
De klinkbygde Hvaler-skøytene overlevde ved at
bygging av de mindre skøytene fortsatte i klink etter gammel form mens de større ble kravellbygd med nye linjer.
På Sørlandet gikk alle ganske raskt over til den nye typen.

RUGGEN er derfor det siste historiske dokument av den gamle Sørlandsskøyta og svært viktig at den nå kommer tilbake til Norge for en historisk restaurering.

En forening for restaurering av skøyta ble stiftet 9/10-2026 med formal at båten bringes til Moen Trebåtbyggeri i Risør og at foreningen deretter setter i gang dokumentasjon av båtens materialer og byggemåte og restaurer båten etter antikvariske prinisipper.

Både under restaurering og bruk av båten er formålet å formidle av kunnskap om kystkultur, maritim kulturarv, fartøyvern og håndverk til skoleelever og ungdom og kulturmiljøet i hele Agder.

Skrevet av Jeppe Jul Nielsen
Denne side sist oppdatert 23/10-2026

De dekkede losskøytenes opprinnelse

Før 1800 var los- og fiskebåtene åpne sjekter med spriseil.
På denne tiden, faktisk helt fram til 1900, var det konkurranselosing; dvs. førstemann til seilskuta fikk jobben.
Båtene måtte derfor være lettseilte og raske. Det er oftere lett og moderat vind, så lettværsegenskaper måtte prioriteres skulle man få mest mulig oppdrag.

Losoppdrag var godt betalt, og grensene for hvor sterk vind man kunne gå ut i ble tøyet til det ytterste.
Men losene kjente sine båter, og det er mange fortellinger om hvordan de håndterte sine båter i så sterk vind at det så helt unaturlig ut at de klarte seg.

Men åpne båter har sin begrensing uansett håndtering, og mange ble offer for «en forkjær brottsjø».

. - - Søllings idé

Dansken Peder Norden Sølling (1758-1827) var skipper både på marinefartøyer og handelsskip og var ofte på Sørlandskysten. Han hadde et lengre opphold i Kleven ved Mandal hvor han la merke til alle los-enkene og få loser på kirkegårdene.

20 år senere, i 1798, mønstret Sølling tilfeldigvis av i London og til tidsfordriv skaffet han seg en 18-20 fots halvdekket fiskesjekte med spriseil, såkalt "Peter boat", den minste av Themsens fiskebåter.
Han proppet fiskekummen, fylte den med ballast og monterte lensepumpe.

Båten føltes da så trygg at han tenkte at med «ordentligt Dæk, en vel indrettet Pompe, og en overmaade svær Baglast, og som ansees at medføre større Sikkerhed for Lotserne i ondt Veir».

>"Peter boats" av samme type og størrelse som Sølling kjøpte >>

Antagelig la han noe mer dekk bak masten da det er beskrevet at to personer kunne ligge under dekk beskyttet for vind og vær.
Sølling døpte den LILLE AMALIE, etter sin kone.

LILLE AMALIE ble sendt til Norge og han besøkte loshavner for å vise fordelene med dekk og ballast.
Losene lot seg ikke overtale av denne lille fiskesjekta, 5-6 fot mindre enn deres losbåter.

Tanken begynte nok å formes om at det måtte bygges skøyter som losene kunne få prøve til losing, ikke minst i hardt vær. Turen på Sørlandet gikk nok helt til Farsund og Loshavn. På kysten ble han kjent med båtbyggeriene og senhøstes 1878 fikk han med seg to mann og seilte LILLE AMALIE hjem til København.

. - - Statsstøtte til bygging av prøvebåter

Med god overtalelsesevne og seilasen i oktober over Skagerrak i mye vær og vind, fikk han overbevist kongen om sjødyktighet med dekk og ballast, og fikk kongens bevilging for bygging av noen prøvebåter så de hadde noe konkret å vise fram.
    Våren 1799 seilte Sølling så sin LILLE AMALIE fra København tilbake Norge og bestilte fire åpne losbåter på 25-26 fot. To ble bestilt på Snig ved Vigeland (mellom Lindesnes og Mandal), én på Hvaler og én på Tromøya innenfor Merdø.

Han hadde tydeligvis fått stor tillit til båtbyggerne i Grimstad så han slo seg ned der og en båt ble sannsynligvis bygget også der.
Siden dekk skulle legges uten at det var noen tegninger, måtte Sølling ha båtene samlet i Grimstad så dekk kunne lages etter hans anvisning. Selv hentet han Hvalerskøyta med rigg og seil fra LILLE AMALIE. De andre ble hentet av leid mannskap, kanskje rodd.

. - - Men de dekkede skøytene slo ikke an

Losskøytene skulle selges på gunstige avbetalingsvilkår til losene, men losene ville ikke engang prøve dem.
I følge ham selv ble han sjikanert: «Skippere og Lodser lo mig ud, og paa min Bag gjorde der Nar af mig og var stolte nok til at spørge, om jeg vilde komme op og lære den gamle og vidt berømte norske Lods at sejle!»

Og skøytene ble liggende ubrukt.
«Kleven (Mandal) søgte jeg og fant Lotserne halstarrige. Baaden Laae der med Mose begroet.»
Sølling mente at motstanden mot hans båter kom av fordommer.
Han innrømte at pris var noe av årsaken, dobbel så dyr, minst.

Men spørs om ikke det også var praktiske grunner.
Jeg tror at de første skøytene muligens hadde spririgg som de åpne båtene, og den har langt mindre seilareal enn gaffelrigg. Med tyngre skrog, ville de første som skaffet seg slike båter, tape oppdrag. Det var for mye ballast ifølge en rapport i mai 1800: «... den overmaade svære Baglast ikke allevegne passe til det Lokale.»
Jeg tror også at Søllings høye rekke helt ute i borde, som ses på oppmålingstegninger som ble gjort i København flere år senere, også var noe losene ikke likte da den lett kunne skades ved bording av seilskutene.


Selv om tegningen her er utført av en erfaren sjømann, er det ikke godt å vite hvor korrekt den er, eller hvilken tidsepoke eller landsdel den er fra. Det kunne være en tidlig variant fra Sørlandet før gaffelriggen ble vanlig og den høyreiste spriseilet kan tyde på Farsund-Lista området hvor slikt storseil var vanlig.

. - - Jakteskrog enda mindre populære

.
Pengepungen var tom og prosjektet så ut til å stoppe opp, men Sølling ga seg ikke så lett.
Hjemme igjen fikk han med kronprinsens hjelp ny bevilgning. Litt av dealen var at det nå også skulle bygges båter med bevæpning da det var stadige trefninger mellom Napoleon og England & Sverige; og Danmark-Norge var på Napoleons side.
Sølling slo seg da ned i Larvik og etablerte et båtbyggeri. Nå ble det også bygget slupper/jakter av østnorsk type, dvs. båter med akterspeil og stor gaffelrigg.
Disse var 33-34 fot og han mente disse var enda bedre som losbåter, men de kostet 7-gangen losenes båter, ifølge Sølling.

>Modell av Søllingjakt i Grimstad museum> >

Sølling ivret for at losene skulle samarbeide om én båt, han nevner opptil 10 stk.
Men slikt samarbeid var ikke tillatt; med ett kortvarig unntak; Svenner-Tørnen fra 1796 til 1803, som var en plikttjeneste på Svenner utenfor Larvik. Plikttjenesten gikk på rundgang for alle losene fra Stavern til Nøtterøy. Dette var for å sikre los til alle skip til Oslofjorden til alle døgnets tider og så lenge det var isfritt.

Jaktene bygd i Larvik ble prøvet, men losene nektet å bruke dem og skrev til sine overordnede.
«Vi undertegnede Lodser ved Svenøer tørn som er beordret til at motta de saakaldte Lodsjakter, er herved underdanigst begjærende at maa blive befrid for samme, da de er dem ganske utjenelige.
Våre selv anskaffede Lodsbaader er meget mer tjenelig for os baade i hardt og minneligt vær.
»
Jeg tror det kan ha med jaktens firkantede akterende som kunne slå inn i seilskuta når de styrte ut fra skutesiden, og den høye rekka som også lett kunne skades.

Jaktene ble kalt losjakter selv om de aldri kom i lostjeneste. De ble isteden brukt i postfart til Danmark og kornfrakten under krigen 1807-1814.
De var, som nevnt, armert med små kanoner og ble også brukt i marinen og "kaperfart".

Statlig tilskudd satte fart i skøytebyggingen

Neste trekk fra Sølling var at han fikk staten til å sponse loser med dekkede skøyter med 20 riksdaler i 10 år.

For å markedsføre dette dro han til loshavnene og oppsøkte losenes koner når losene var ute. Han hadde med luksusvaren kaffe som han forærte til konene og fortalte at fikk mannen en dekket skøyte, ville han også kunne tjene masse på havfiske med de trygge skøytene, og de ville få råd til kaffe hver dag.

Statlig tilskudd markedsført med kaffe til konene gjorde susen, og losene bestilte skøyter med dekk etter hvert som deres båter trengte utskifting.
For utbredelsen av de dekkede skøytene, hadde det også mye å si hva naboen gjorde.
Når først én hadde fått dekket skøyte, kunne konkurrentene følge i fotsporet.
Havfiske var også en mulighet for ekstra inntekt. Losene var de første til å ta i bruk drivgarn for makrell.

. - - Dekksskøytene tok form

Søllings skøyter og jakter ble bygget uten tegninger, men ble etter noen år seilt til København og oppmålt der. Jaktene var nok mest interessante for marinen så der ble linjetegning av skroget laget. På skøytene er det bare omriss av skroget, mens dekksutforming og rigg er detaljert tegnet. Alle båtene hadde stor gaffelrigg.

Siden losene viste så stor motstand til Søllings første skøyter, tror jeg at den videre utformingen ble mer overlatt til båtbyggerne og losene og finne ut av til en for dem mer anvendelig versjon.
Lav rekke godt inne på dekk ble et kjennetegn på losskøytene.
De reduserte også på ballastmengden. Båtene var ganske brede og flate i bunnen noe som gir god stabilitet så de kunne bære mye seil og være raske nok i konkurranse med de åpne båtene.
De dekkede skøytene var nok derfor mer et produkt fra båtbyggerne og losene enn fra Søllings første skøyter og jakter.

Hvaler og Sørlandet skilte lag i utforming.
Hvaler forble nærmere versjon 1; mindre, men skarpere linjer, lettere bygget og med spririgg.
Sørlandets skøyter omtales som mere fullbygd, dvs fyldige linjer. De ble i hvert fall etter hvert, større enn Hvalerskøytene. De fikk også gaffelrigg som Søllings, med toppmast for stort toppseil uten stang. Toppmasten var imidlertid noe enklere montert enn vi er vant til fra engelske båter. Den sto litt på siden så forseilfall og fokkestag var som vanlig. Mon tro om de rigget ned toppmasten når høststormene satte inn.

For seilskutene ble det en veldig fordel at losene kunne gå ut i mere vær og det er jo i slikt vær at det var ekstra viktig å få los og unngå forlis. Men før losskøytene ble større, var det en fare med kullseiling om de tøyde grensene og fikk en "forkjær" bølge.

Sørlandsskøytene

Fra Søllings notater kan det se ut som Lindenes og Farsund var først eller tidlig ute med å være fornøyd med de dekkede skøytene. Losoldemannen der skrev i 1802:
«Jeg har herved den Ære at kunne tilmelde Dem, at den os tilsendte Lotsbaad med Dæk, er kommet udi god Gang, og til stor Nytte for vore Lotser, i Synderlighed i stormendes Veyr, og svær Søegang, da de ikke har at frygte for at fyldes af en Styrtning, som ofte har været Tilfældet med vore aabne Lotsbaade.»
Dvs, her ser det ut som losene samarbeidet om å bruke skøyta, og kun i hardt vær.
«Lotserne ere meget vel fornøyede med Baaden, og bliver denne bestandig brugt i Stormendes Veyr, imellem Lotserne efter Tour, 5 à 6 Mand om Gangen, alt som det falder.»

Som nevnt ble de første skøytene samlet i Grimstad og fikk dekk der, og Grimstad ble det stedet der Sølling mest fremhevet som byggested.

>I Grimstad reiste Sølling selv en minnetavle over sitt arbeid >>

Fem Grimstadbåtbyggere ble sendt til København for å lære å å tegne og beregne. Dette var nok for jaktene til Sølling og kanskje mest for større skip, da losskøytene fortsatt ble bygget uten tegninger på maler etter båtbyggernes over tid utviklede skrogformer. Så vidt vites, finnes ingen tegninger av de klinkbyggede los- eller fiskeskøytene, ei heller oppmålingstegninger.

Det eneste som finnes av dokumentasjon av Sørlandsskøytene, er et begrenset antall bilder.


^Arendalsskøyte i boka Skagerak-kysten skrevet av Gøte Gøthesen.

. - - Sjødyktighet og seilegenskaper

Eilert Sundt publiserte i 1861 en rapport om druknede fiskere. 700 omkom årlig, noe som i dag 2025, i forhold til folketall, ville vært over 2.500. Tallene viste at det var tre ganger så mange druknede i nord i forhold til folketall, så Sundt konkluderte med at Norlandsbåten derfor måtte være dårligere enn andre fiskebåter på kysten.

Sundt kastet sine øyne på Listerbåtene da de var blant de som kom bedre ut i hans statistikk. Nordlendingene, og de fleste andre, regnet de store Nordlandsbåtene som kystens beste. Men Sundt, som ikke hadde greie på båter, og aldri sett en Nordlandsbåt, stolte på sin statistikk og anskaffet en Listerbåt som ble sendt til Lofotfisket i 1863.
I ettertid, 2018, har det vist seg at Sundt feiltolket sin egen statistikk. Det var ingen forskjell på båtene, problemet var åpne båter som ble brukt utaskjærs.

Men Sundt satte i gang en stor diskusjon om forbedring av fiskebåtene og det ble arrangert regattaer og ro-tester i forbindelse med fiskerutstillinger, den første i Ålesund 1864 og deretter i Bergen 1865.

Det som skilte Listerbåten litt fra de andre åpne båtene på kysten, var skvettganger; dvs. et smalt sidedekk.
Ikke utenkelig at dette kom fra Søllings LILLE AMALIE.

> Listerbåt-type bygget i nord. Merk skvettgangene >>

Så Listerbåten kan dessverre ikke lenger påberope seg bedre sjødyktighet enn andre åpne båter på kysten. Men at den var en hurtig seiler på linje med Hvalerskøytene, har den vist i regattaer.

I august 1867 ble det i en Stavangeravis foreslått å ha et båtstevne kun for å prøve kystens bruksbåter mot hverandre.

For sørlendingene som hadde dekkede losskøyter som også ble brukt til fiske, og utrangerte losskøyter ble fiskebåter, virket Sundts sin satsing på åpne båter helt feil.
En fra Arendal så at dette var tidspunktet å markedsføre deres skøyter, både til losing og fiske og skrev i september et lengre innlegg som ble gjengitt i flere aviser.
Han skrev bl.a.
«Der er en af disse, paa hvilken Opmærksomheden hidtil ikke ved nogen offentlig Foranstaltning sees at være henledet, og dette er Lodsbaadene fra Arendals Lodsdistrikt. Den eneste Baad, som nogenledes kan maale sig med vor Lodsbaad, er Hvalørbaaden; denne seiler vel saa godt i nogenlunde smult Vande, men kommer det til rigtig haardt Veir med oprørt Hav, da staar den tilbage.
Det har forøvrigt ofte vakt Forundring blandt Lodse og Fiskere paa denne Kant, at deres Kollegaer vesten- og nordenfjelds, som dog efter Sigende stulle have værre Dyster at bestaa mod Elementerne, end man er vant til paa denne Side af Næsset [Lindesnes], vedblive Aar efter Aar at benytte smaa og aabne Baade, som maaske kunne verre gode eller hensigtsmæssige for Garnfiskere i nogenlunde godt Veir, men som stax ere færdige naar det ryger op med en alvorlig Storm.
Det er ogsaa en oftere hørt Klage blandt vore Skibsførere, at de, paa Vestlandet aldrig faa Lods, naar Veiret er haardt, førend de ere komne langt ind, medens Lodserne herfra Distriktet i Regelen tage Skibene langt paa Søen selv i det haardeste veir, som de ere vante til at trodse i deres store høibyggede Dæksbaade.
Denne Baadform er nok temmelig enstemmig af alle de Søfolk, der kjende den, erkjendt som den bedste i vort Land, ...
..... som Lodsbaad er den ubetinget i enhver Henseende den fyrste, og som saadan burde den indføres langs hele Kysten, .
»

Dette ble selvfølgelig imøtegått fra Hvaler-kanten i et meget langt innlegg, som mente Hvalerskøytene var best under alle forhold, og det kom nye innlegg både fra Arendal og Grimstad.
    Hvalerskribenten svarte igjen at deres nok var noe mer ukomfortable fordi er mindre og raskere. Det nevnes at Hvalerskøytene er enerådende helt til Kjerringvik (øst for Ula og Larvik).
   Det nevnes også interessante detaljer om Sørlandsskøytene, at de er brede og høybordet, kraftig bygget med garnering og cockpit med vanntette skott.
    Grimstad-skribenten omtaler båtene selvfølgelig som «Grimstadbaaden» og hevder at denne skrogformen har opprinnelsen derfra pga Søllings båter som det ble bygget mange av der. Han sier også at det er 6 faste båtbyggerier i distriktet (kanskje innebefattet Arendal?) som bygger losskøyter.

Det ble et båtstevne i Stavanger i august 1868 med hele 200 båter!
Det var regattaer, men også diverse ro-tester og manøvrering som på fiskebankene.

For losene var hurtighet det viktigste.
For rettferdighet ble det delt inn i for mange kategorier, spri/gaffel, med/uten bom osv.
Så det ble mange vinnere uten at man fikk vite hvilken som var raskest av alle.
Det ble da en ekstra regatta for de tre hardeste konkurrentene, Hvaler, Arendal og Lista.
Resultatet ble uavgjort mellom Lista og Hvaler, mens Arendalsskøyta hadde trengt mer vind for å hevde seg.


Arendalsskøytene omtales over som meget tung, dvs kraftigere bygget enn de andre.

Verd å merke er også at det gaffelrigg var mest vanlig for Sørlandet fra Lyngør til Kristiansand, men i de andre distriktene var spriseil mest vanlig.

De klinkbygde Hvaler-skøytene overlevde ved at bygging av de mindre skøytene fortsatte i klink etter gammel form mens de større ble kravellbygd med nye linjer.

På Sørlandet gikk alle ganske raskt over til den nye typen.
RUGGEN er eneste dokumentasjon av Sørlandets klinkbygde skøyter.


Fanteskøyte 1946, godt mulig Arendals-skøyte, i boka Skagerak-kysten til Gøte Gøthesen.



Samme båt som bildet over. Fante-familien Bredesen i 1946 her muligens på innsiden av Langrumpa, Tjuvholmen ved Jerken?

RUGGEN sannsynligvis bygget 1871.

Båten opprinnelse og byggeår 1871, har vi kun muntlig fra tidligere eier Sjur Fuhr.
At den opprinnelig var klinkbygget ses på en del av spantene.
Med lengde 37,6 fot og bredde på 4,55 m, er RUGGEN blant de større på den tiden. Men glanstiden for sjøfart og velstand på Sørlandet var på denne tiden, dvs. fra 1860 til Arendalskrakket i 1886, så dette kan også ha gitt losene bedre råd.


^ Spor av hakking i spant for klink hudplank.

Båtens store bredde og relativt flate bunn, tyder også på at den er av den gamle typen.


Stor bredde og "flat" i bunnen gir mye stabilitet med lite ballast.
Lengde 37,6 fot Bredde 4,55 m

Baugen er noe skarpere enn hva som ses på gamle bilder av klinkbyggede. Kanskje er det høvlet litt av spantene da kravell hud ble satt på. Eller om Arendal/Grimstad hadde forfinet linjene over tid.
Dette blir noe som må studeres ved restaureringen.




En avisartikkel 1976 skriver at RUGGEN hadde en større reparasjon ble utført på Nærsnes 45 år tidligere, dvs ca. 1931. Dette kan ha vært da båten fikk kravell hud.

Historie i forsvaret fra tidlig 1900-tallet

Båten ble kjøpt av forsvaret/kystartilleriet og ble ferge mellom Oscarsborg og Drøbak. Ifølge muntlig overleveringer, opplyser senere eiere Fuhr og Moen, var dette på begynnelsen av 1900-tallet, kanskje rundt 1.verdenskrig. Og den var ferge for forsvaret til 1968.
Hos Kystartilleriet het båten der bare RUGGEN.

RUGGEN ble tydeligvis brukt av flere. Her en tur i juni 1939.



Da 2dre verdenskrig brøt ut 9 april 1940, ble RUGGEN brukt til å frakte våpen og ammunisjon til land.
Orlogskaptein Kristian Fr. Møllerup fra Høvik forteller til Budstikka i 1990:



Da freden kom 8 mai 1945, ble RUGGEN brukt til å frakte 240 hjemmefrontsfolk ut til Oscarsborg.


Her 8 mai 1945 som ferge ved Oscarsborg. Hjemmefronten ombord for igjen å bemanne Oscarsborg.




Etter krigen skal båten ha fått ny kappe og styrhus ifølge muntlig fra Tor Iversen, født på Oscarsborg 1944 og som jobbet der i voksen alder. Han opplyser også båten hadde en 17 hk Rapp og ble solgt i 1968.

Som lystbåt 1968 og omdøpt FANTE RUGGEN

Fritz Lystø, danske som bodde i Åros, og Mette Heftye, var kanskje de som kjøpte av forsvaret i 1968 og de som gjorde den til seilskøyte igjen.
Sjur Fuhr fra Grimstad, og Berit Hein Moen kjøpte av Lystø i 1981. Fuhr tilføyde navnet FANTE ved registrering av båtnavnet da RUGGEN var det mange andre som het. Kjenningssignalet var LM 9494.
Båten hadde også målebrev med 9 registertonn brutto og 3 netto registertonn (lasterom).
Båten hadde ikke ballast da bredden og den relativt flate bunnvinkelen ga nok stabilitet.

I 1984 la de ut på tur til Danmark, men halvveis gikk båten lekk, fyltes og kullseilte.
Men; siden den ikke hadde ballast, fløt den, og kunne slepes til land av redningsskøyta.



Vel i land ble båten lenset og kom til oss på Risør Trebåtbyggeri for reparasjon.
Eier hadde lagt på trekjølen og festet påforingen med beslag sideboltet i trekjølen.
De gamle kjølboltene var rustet bort for lengst, så trekjølen bikket i sjøgangen pga den dypere trekjølen under. Drevet løsnet langs kjølen i kjølnatet, og vannet fosset inn.
Vi tok ut restene av de gamle kjølboltene og satte nye gjennom det hele. Og selvfølgelig mange andre arbeider etter skade fra havariet.
Sjur Fuhr døde dessverre ikke lenge etter av sykdom.

Berit Moen beholdt båten og hadde i en periode en venneforening til båten som fikk bruke båten til egne ferieturer.



Båten ble solgte til noen i Sandefjord i 1992.
Senere ble den solgt til England, ukjent når, kanskje rundt 2000. Der seilte den i mange år.
Den byttet eier ca 2015 og trengte da mye arbeid. Den nye eier tok båten på land, men før han kom i gang med reparasjon, ble han alvorlig syk.
Ny kjøper meldte seg for å redde båten fra kondemnering, men innså at dette var et for stort prosjekt, og kastet kortene i 2024.
Verftet lot heldigvis båten bli stående selv om ingen betalte regningene.

FANTE RUGGEN 2012


I England ca 2012.


Trekjølen ble lagt på 30 cm i høyde i 1984 og kun innvendig ballast, dvs omtrent ikke noe ballast da den store bredden gir stabilitet til vanlig.

Unik Sørlandsskøyte verd en historisk restaurering

På Kystmuseet på Hvaler ble det ca 2024-2026 bygget en Hvalerskøyte etter en modell fra 1865.
Det finnes også flere bevarte Hvalerskøyter som er av den gamle klinkbygde formen.

Av Sørlandsskøyter finnes ingen andre enn RUGGEN av den gamle formen (meg bekjent)

De eldste bevarte losskøytene utenom Archers, er kravellbygde i Risør av Nils Eriksen Narviken; SPENNER fra 1893, DAGMAR fra 1900 og IMMANUEL fra 1905.
Disse er tydelig påvirket reformen som kom med kravellbygde skøyter; i Risør de første i 1891.

Archers eldste er AMALIE fra 1885 og RUGGEN fra 1871 er derfor eldste gjenværende skøyte.
RUGGEN er også den eneste av de klinkbygde sørlandsskøytene og den gamle Sørlands-skøyte form som eksisterer; et historisk dokument som nå endelig vil bli bevart.


Spanter februar 2025


Spanter februar 2025, sett forover.
Båten har stått på land siden ca 2015 uten at det er gjort noe arbeider. Daværende eier ble syk og neste eier kjøpte båten for å hindre kondemnering. Han måtte også gi seg, men marinaen lot heldigvis båten stå.

RUGGEN skal nå hentes og bevares

Nå høst 2026 tar fartøyvernforeningen ansvaret for å få transportert båten til Norge og en forening i Risør er dannet for å restaurere og dokumentere båten.


Huden februar 2025

Båten har vært lagret under et telt, men det har delvis har gått i oppløsning da eier sluttet å betale for opplaget.
Heldigvis har marinaen følt ansvar for en så gammel båt, fikset litt på teltet og latt den stå der uten betaling og uten å hugge den opp. Marinaen gir båten fra seg gratis.

Marinaen er Dell Quay Marine/Dell Quay Yacht Yard - www.dellquay.com
Verftet er i Chichester harbour som er litt øst for Portsmouth.
Det undersøkes nå det beste måten å få båten hjem på. Det blir nok på veien til en havn og derfra på skip.

Denne side ble opprettet 16/5-2024; for oppdateringsdato se øverst.
Skrevet av Jeppe Jul Nielsen www.jul-nielsen.no - Se også min hovedside om Colin Archer  www.colin-archer.no

Jeppe Jul Nielsen
Trebåt: Konstruktør & Konsulent & Båtutstyr for trebåter
www.jul-nielsen.no
Tyriveien 1 - 4956 Risør
Mob 9077 8929 & WhatsApp
Email: jeppejul02(at)gmail.com
**
**