x

On my domain colin-archer.no Jeppe Jul Nielsen, Risør, Norway

VESTA 1892

Konstruert og bygget av Chr. N. Lautrup, Kjøbenhavn, Danmark.

Loa 16,90 m (55,4 fot) - Bredde 4.47 m (14,7 fot) - Dypgående 2.74 m
Blykjøl 12,3 tonn
Seilareal original gaffelrigg = 285 kvm

Se VESTA på Facebook Vesta 1892

Jeg tror jeg først hørte om og så et bilde av VESTA da hun ble annonsert ca. 2010-2013 i Middelhavet. Hun ble annonsert som et Colin Archer, noe jeg kunne se at den ikke var. Den eneste likheten er at den er en spissgattet skøyte. Og båtens historie viser at den ikke engang var påvirket av Archer-typen, ikke annet enn at Archers og Sindings skøyter gjorde det bra i regattaer, også i Danmark. VESTA har karakteristiske linjer som kjennetegner Danmark og båtbyggeren.

I april 2026 ble et bilde fra 1938 med noen båter lagt ut på Facebook-siden Fredrikstad gamle bilder. Jeg kjente igjen linjene til VESTA og fant bildene jeg hadde fra 2010 som bekreftet den samme båten, og jeg begynte å søke i historien. Med avissøk på nb.no og Lloyd's register of Yachts, fant jeg eierne tilbake til 1901 og litt av noen eieres historie. At eieren i 1938 var Wm Vett, forklarte hvorfor denne danske båten besøkte Norge, og spesielt hvorfor ved Bjarne Aas båtbyggeri på Isegran i Fredrikstad. Wm Vett fikk bygget en 6mR av Bjarne Aas og en annen 6mR tegnet av ham, men bygget i Danmark.

Neste flaks var et Google-bildesøk som førte til VESTAs nåværende Facebook-side. Jeg sendte en melding og kom i kontakt med besetningsmedlemmet som administrerer siden. Partneren hennes er skipper og vedlikeholder for båten for den nåværende eieren siden 2013.
Hun hadde et godt fortalt sammendrag av båtens historie, gitt henne av Evert Verkerk, eieren av VESTA 1979-1985. Mye av historien kom fra en brosjyre om båten skrevet av Aage Hempel, eier av båten 1947-1976.

Det var et par mysterier i båtens registrerte historie.
Byggeåret ble først registrert som 1901. Men eieren i 1938, Vett, endret det til 1892. Var dette med vilje ved å bli fortalt noe om båtens opprinnelse, eller var det en registerfeil? Jeg søkte i båtregistre, men kunne ikke finne båten, eller en lignende båt, før 1901. Hvis den ble bygget i 1892, hvor hadde den vært siden sjøsettingen?
Det andre mysteriet var at det ble sagt at båten hadde blitt transportert et stykke over land og løftet med en kran for å bli sjøsatt. Hvorfor ble den ikke bare sjøsatt på vanlig måte?
Hvis disse historiene var riktige, må de ha blitt skrevet om i aviser og båtblader, og kanskje senere i bøker.
Og båtbyggeren Lautrup visste jeg ingenting om, bare sett navnet hans nevnt et par steder i norske bøker og blader.

Ved å søke i danske aviser dukket båtens historie sakte opp. I avisene har jeg nå også funnet en god del om Lautrup og hans verft. Det dukket også opp en del hendelser med både båtbyggeren og båteierne, både deres andre båter og privatlivet; menneskeskjebner som fikk betydning for båtens historie. Kanskje mer står i danske bøker, og kanskje dukker det en dag opp bilder fra båtens første tid.

Oppdatert 22. juli 2026.

Christian Nicolai Lautrup (1835 - 1913)

Lautrup ble født 7. april 1935, død 19. november 1913.

Lautrup giftet seg med Anna Rebecca Elizabeth Scheel i 1870. De fikk to barn, men dessverre døde den 34 år gamle kona Anna like etter sin andre fødsel, og sønnen døde noen måneder senere.

7. november 1872 - - Cathinka Rebecca
10. februar 1874 - - Jørgen Hjorth; død 3. juni samme år.

Lautrup giftet seg igjen i august 1875 med Elenore Andersen. De fikk fem barn, men dessverre døde to tidlig.

27. juni 1876 - - Jørgen Hjorth Ferdmand
21. mai 1878 - - Agnes Emilie; død 13 måneder gammel
15. august 1880 - - Agnes Emilie; døde etter bare 3 dager
10. september 1882 - - Johan Nicolai
14. oktober 1884 - - Erling Leonhardt.

Lautrup og familien hans bodde i et hus som lå ved siden av gårdsplassen. Kjøge avis skrev dette i 1886:
«Enhver, der har ladet sin Spaseretur paa Langelinje fortsætte sig ud ad Strandpromenaden, vil have lagt Mærke til den lille hyggelige Pavillon, der ligger lige ved Vejen til venstre, naar man gaar ud ad og er kommen forbi Engelbrechts Badeanstalt. Den firkantede Bygning, der kun bestaar af Stue og Kvist, ser saa fuldstændig idyllisk ud, at man uvilkaarlig ønsker dens Beboere til Lykke med Tilværelsen. Her bor Skibsbygmester Chr. Lautrup, og paa den anden Side af Vejen ligger hans Værft.»
Adressen var Strandpromenaden 7, en gangvei langs stranden, og huset het "Lille Ejegod", se kart. Kanskje er det det huset som er gjengitt på flere postkort. Huset lå like utenfor den kjente Classens Have. Huset og promenaden var et yndet motiv, se mer om huset her.
De leide huset fra 1874.
Da det ble bygget en havn i byen på 1890-tallet, ble huset revet, en stund etter 1894 tror jeg. I dag ligger dette området innenfor jernbanen på hjørnet av Classensgade og Strandboulevarden.

. - - Båtbygger og seiler

.
Lautrup utdannet seg i England og ble tidlig en berømt båtbygger.

Han hadde to verft, ett i Hellerup litt nord for København, og ett i Københavns havn hvor han også bodde (klikk på kartet for større versjon).

Han var en lidenskapelig seiler og en av grunnleggerne av Københavns Sejlklub som nestformann i juli 1871.

Til kunder bygde han mange lystbåter som hevdet seg godt i regatta. Flere var også blant de største i seil-miljøet, og fint innredet til rikfolk.
Han hadde også en lang rekke private båter, noen fra andre båtbyggere og konstruktører og flere egne konstruksjoner, og deltok selvfølgelig i regattaer med disse.

. - - Favoriserte skøyteformen, "Kragejoller", for egne konstruksjoner

Lautrup holdt en knapp på skøyteformen framfor kutterne. I Øst-Danmark ble de kalt «Kragejoller». Disse har en karakteristisk akterstevn som bøyer seg fremover på toppen, og rortoppen forsterker denne krumningen.
«Kragejoller» var opprinnelig små båter, men Lautrup skalerte sine betydelig opp.
I 1874 omtales han med 4,2 tonns egenkonsruerte THYRA i regatta uten at det sies noe om skrogform.
I 1879 deltok han med nybygget ARIADNE som omtales i avisen Nationaltidende 18/8:
«For Kjendere havde dette Løb en særlig interesse derved, at Hr. Lautrups "ARIADNE" er et nyt Forsøg paa at lempe den almindelige Kragejolle-Facon efter engelsk Kutter-Form».
Deretter fikk han i 1882 bygget 35 fot kutter SUSS av N. H. Nielsen i Skovshoved.
.
Samme høst 1882 begynte han å bygge en ny båt til seg selv,
den 43 fot lange DRYADEN.
Flere aviser rapporterte i midten av januar 1883:
«Skibsbygmester Lautrup bygger saaledes en "Kragejolle",
der bliver den største, som er bygget her hjemme,
idet den har en Længde af 41 Fod og en Bredde af 12,5 foot.»
.

DRYADEN i lett vind med andre båter. Akterstevn og linjer er veldig like VESTAs. (Klikk på bildet for større bilde)

Siden det var travelt med kunders båter, tok byggingen av egen båt tid,
og den ble ikke sjøsatt før i august 1884.

Lengden over dekk ble 43 fot med en bredde på 12,8 fot, og den ble svært vellykket.

DRYADEN ble beholdt til han begynte på VESTA.

DRYADEN seiler den dag i dag under navnet KONG BELE.

Til sammenligning var Colin Archers største skøyte i 1884 bare 36 fot. Se Colin Archers byggeliste.

. - - Kutter ILWO 1886

I 1885 fikk han en bestilling fra eier av det kongelig bakerfirma J. L. W. Olsen, på en kutter. Denne var designet av den berømte engelske designeren Beavor Webb. Den hadde en lengde på 57,7 fot, en bredde på 10,8 fot og en blykjøl på 13,6 tonn. Dette betyr omtrent samme størrelse som DRYADEN, bare med større lengre over dekk på grunn av hekken.
ILWO var som vanlig "metalfast", dvs bronsespiker og bolter, samt at den hadde kobberhud til kjølen og ble beskrevet som en luksusyacht.


ILWO i Stockholm

Kjøge avis skrev om sjøsettingen av ILWO 28. juni 1886:
    «Enhver, der har ladet sin Spaseretur paa Langelinje fortsætte sig ud ad Strandpromenaden, vil have lagt Mærke til den lille hyggelige Pavillon, der ligger lige ved Vejen til venstre, naar man gaar ud ad og er kommen forbi Engelbrechts Badeanstalt. Den firkantede Bygning, der kun bestaar af Stue og Kvist, ser saa fuldstændig idyllisk ud, at man uvilkaarlig ønsker dens Beboere til Lykke med Tilværelsen. Her bor Skibsbygmester Chr. Lautrup, og paa den anden Side af Vejen ligger hans Værft.
    Dette er ikke noget gammelt Etablissement. — Hr. Lautrup er endnu en ung Mand — men i de senere Aar er herfra udgaaet nogle af de bedste Sejlere, der ere i „Dansk Forening for Lystsejlads“.
    Igjen i Gaar løb en saadan af Stabelen. Det var en Yacht, bygget for Hofbager Olsen efter Tegning af den betjente engelske Ingeniør Beaver Webb, som ogsaa i sin Tid gav Tegning til Grosserer Bunchs „Fulvia“, der jo er vidt bekjendt i Sportsverdenen.
    Det nybyggede Skib vil dog sikkert blive „Fulvia“ en farlig Konkurrent, ja maaske dens Overmand. Som den stod paa sin Bedding, var det en hel Nydelse at se dens smukke harmoniske Linjer, der tiltalte og faldt i Øjnene, fra hvad Side man end saa den. Den er paa Dækket 60 Fod lang og 10,6" Fod bred; i Kjølen er den 50 Fod lang, og dens Dybtgaaende vil blive ca. 8 Fod, dens Drægtighed ca. 38 Tons.
    Den er bygget helt af Eg i det mest udvalgte Materiale; alt ovenbords er udført i Teak (østindisk Eg); Spil, Kabys osv. ere komne fra England, og Forarbejdelsen der af er et non plus ultra i Fuldkommenhed.
I sin Kjøl har Yachten ikke mindre end 36,000 Pd. Bly [16,3 tonn], hvilket er adskilligt mere, end noget andet Fartøj af lignende Størrelse har.
    Et elegant Selskab overværede dens Daab; hvad den skulde hedde var indtil det sidste Øjeblik en Hemmelighed. Endelig kom Rederen, den tilstedeværende Maler modtog en Seddel med Navnet og skrev paa den Styrbords Bov: Ilwo. Ilwo? hvad er det for et Navn, er det russisk eller polsk eller engelsk — hvad betyder Ilwo? — Ingen kunde gætte det, men det var ganske simpelt Forbogstaverne af Ejerens For- og Efternavn: I. L. W. Olsen.
     Alt var nu klart, en Flaske Champagne hang i en Snor foran Stævnen, Støtterne vare slaaede bort, en Dame havde grebet Vinflasken, og idet Hr. Lautrup kommanderede: „Kap Linerne!" knustes Flasken og flød Champagnen ned ad Ilwo's Bov, og ud gled det stolte Skib i sit rette Element under de forsamledes jublende Hurraraab og en tordnende Salut paa ni Skud. Disse sidste kom noget overraskende; man havde ikke set noget til Kanoner paa Værftet, og der var heller ingen. Skuddene frembragtes ved Bomber, som kastedes i Vandet og exploderende sendte en høj Vandstraale i Vejret.
    Lystfartøjer paa Rheden ud for Værftet og i selve Værftets Havn hilsede den nye Kollega med Flag fra Top til Ror og Bougspryd, særlig bemærket gjorde Hofjægermester Benzons Skonnert, „Tumleren" sig; denne, der nylig er hjemkommen fra et Togt til Afrika og Sydamerika, havde sine Flag saaledes i Beredskab, at i samme Øjeblik som Ilwos tre Splitflag hejstes, beklædtes ogsaa „Tumleren" med Flag fra øverst til nederst.
    Saadan et Lystfartøj som Ilwo koster henimod 40,000 Kroner; den er den største her hjemmehørende Lystyacht, og alle ere enige om, at den gjør sin Bygmester den største Ære.».

I 1891 av Lloyds Register of Yachts, hadde Lautrups byggeliste 7 båter .

90 fots kopi av 3-mastet fregatt fra 1600-tallet

I 1885 fikk Lautrup en ordre om å bygge en kopi av kong Christian_IVs tremastede fregatt 1642–1676 TREFOLDIGHEDEN.

Dette skulle bli en hovedattraksjon på Industri og kunstutstillingen i København i 1888. Fregatten var 90 fot lang med 22 fots bredde og ble bygget på utstillingsområdet, og sjøsatt i en dam midt i utstillingsområdet. Utstillingsområdet var hovedsakelig den kjente forøyelsesparken Tivoli.

Fregatten fikk navnet ST. GEORG etter den katolske Sankt Georg (år 275–303), som er spesielt kjent for sin legendariske redning av en prinsesse fra en drage. En skildring av kampen hans med dragen ble malt på akterspeilet Navnet henspeiler også på Tivolis grunnlegger Georg Carstensen.

Kjøge Avis skrev da skipet var sjøsatt og ferdig i juli 1887:
«Nu er "St. Georg" færdig og ser i Sandhed baade straalende og imponerende ud. - - Man behøver kun at nævne de medvirkendes Navne, for at det maa blive enhver klart, at Fregatten i sin Udførelse er et Mesterstykke. Selve Skibet er bygget af Skibsbygmester Lautrup, hvis Værft og lille Idyl ude paa Strandpromenaden jeg tidligere har fundet Anledning til at gjøre Kjøge Avis' Læsere bekjendt med.
Hr. Lautrup har ved Fregattens Bygning, som er foregaaet under kunstnerisk Ledelse af Marinemaler Chr. Blache, værdigt hævdet sit gode Navn som Skibsbygmester.»

Fregatten fungerte som Tivolis landemerke under utstillingen. På dagtid var den dekorert med flagg aog om kvelden var den opplyst. Den hadde en restaurant og rom for kunstutstillinger. Det var også et akvarium og musikalsk underholdning.
Fregatten lå midt i innsjøen, så besøkende ble rodd om bord.

Fregatten varte til 1901, ødelagt av is en kald vinter, og kanskje den også hadde noe råte. Den har blitt erstattet to ganger: Nr. 2 fra 1933–1940 og nr. 3 ble bygget i 1993 og er der fortsatt Nr. 2 & 3 ble bygget med stålskrog under vann og designet noe endret.

Norske skøytekonstruksjoner i Danmark

Lautrup bygde også skøyer etter tegninger fra den berømte norske konstruktøren G. A. Sinding, Colin Archers harde konkurrent.
Sindings båter hadde gjort det bra i regatter og i 1889 ble ELSE på 28 fot bygget i Oslo for dansk kunde. Samtidig bygget Lautrup JUNO også etter en Sinding tegning. JUNO var 36 fot, så en god del større enn ELSE.

Som man ser av ELSEs spanteriss, hadde Sindings båter et meget dypt og smalt skrog med en ekstremt bred og tung jernkjøl. Det kan man si er skøytenes svar på de engelske "plank on edge". Stabiliteten er i sin helthet besørget av jenkjølen, ikke midtspantets form eller bredde. Stabiliteten øker da jo mer båten krenger helt til masten ligger i vannet.
Dette gjorde at båtene fikk ikke bare stor seilføring, men også uvanlig høy rigg. Det skarpe og slanke skroget gled like lett med stor krenging, så det var bare å la det stå til om vinden frisknet. Småkrapp sjø skar den skarpe baugen lett gjennom uten at båten hadde mye stampebevegleser og seilene fikk ro til å dra godt.

Som kuriositet må nevnes at disse båten var beryktet for at de kunne stå på land/slipp uten sidestøtter! Dette pga. den brede ballastkjølen og det lave tyngdepunktet. Praktisk å kunne ta vekk sidestøttene når skutesiden eller bunnen skulle males!


ELSEs vannlinjer. Skarp i baugen!

ELSE var først ferdig og hadde bemerket seg i regattaer. Midt i juni 1889 skulle JUNO delta i sin første regatta. Seilermiljøet var spent på hvordan årets nye båter ville hevde seg, og ikke minst JUNO, og avisen Nationaltidende skrev 15 juni.
«Med størst Spænding imødeses dog "JUNO"s Debut. Dette nye Lystfartøy, som de bekjendte Sportsmænd Brødrene Bunch have ladet bygget Winter, har ved Prøveseiladserne vist sig at være et velseilende Fartøi, og da det utvivlsomt vil lægge Beslag paa manges Interesse ved Kapseiladsen i Morgen, skulle vi her give en kortfattet Beskrivelse af Fartøiet.
Tegningen til det er udført af den bekjendte norske Ingeniør G. A. Sinding, og det maa nærmest betegnes at være en stor moderne norsk Kragejolle.
Det er bygget hos Skibsbygmester Lautrup og er en fuldstændig Repræsentant for Jernkølstypen.
"JUNO" er 36' 4" lang 9'7,5" bred og 5' dybgaaende. Den fører 18,000 Pd. [8,2 tonn] Ballast, alt paa Kølen, og er bygget af Eg, Bøg, Fyr og Teak. Rigningen en usædvanlig høi, og dens Seilareal er ca. 1700 Kv. Fod [160 kvm].
Den har foruden Forlukaset, 2 Kahytter, Cockpit og Styrehul og egner sig saaledes foruden til Kapseilads ogsaa fortrinlig til Lystseilads.»


JUNO en stille dag på fjorden.

JUNO vant regattaen og 17 juni skrev Dags-Telegraphen_(København):
«Løb for Fartøier mellem 10 og 15 Tons imødesaas med stor Interesse. Ikke fordi man ikke vidste, hvem der vilde blive Seirherre, men fordi man var nysgjerrig efter at se, hvad Dagens Løve "JUNO" kunde præstere.
"JUNO" derimod gjorde ikke Forventningerne til Skamme. Den seilede aldeles fortrinlig, og i Seiltid slog den "NAJA II", der er 12 Tons større end den, med næsten 6 Minuter, og tages Respiten med i Betragtning, slog den alt, idet dens Præmietid var 10 M. og 52 Sek. bedre end "ILWO"s. Dens Præmietid var 2 T. 38 M. 4 Sek. var saaledes Dagens hurtigst seilende Fartøi og vil uden Tvivl bringe sine Eiere lignende gode »

JUNO hevdet seg i det meste av regattaene det året, og begynnelsen av 1890. Men til Danmark i slutten av juli 1890 kom Colin Archers 1889 byggede kutter MIGNON (senere i 1896 kjøpt av Lehnsbaron Gyldencrone, Aarhus).
Den var bredere, kortere i vannlinjen, og til alles overraskelse, slo den JUNO.

MIGNONs midtspant hadde mer til felles med både norske skøyter som Archers VENUS 1889, og de danske "kragejoller".
Selv om Lautrup hadde bygget JUNO og sett dens suksess, så hadde han mere tro på et midstspant med mer formstabilitet kombinert med nedsvinget spanteform til en smalere men tung ballastkjøl.
Det var det han la til grunn da han begynte på sin drømmebåt VESTA høsten 1889.

I 1891 hadde Dansk Forening for Lystseilas 25 års jubileum. De skiftet da navn til Kongelig Dansk Yachtklubb, KDY, og hadde selvfølgelig jubileumsseilaser, og deltagelsen var stor. Utviklingen av skrogformer da gått flere skritt videre og G. A. Sinding uttalte følgende etter disse regattaene:
«Gjennemgaaende viser resultaterne, at de dybe, smale fartøier faldt igjennem ligeoverfor de bredere typer.
Det synes rimeligt at slutte, at det lette brede fartøi har vaget sjøen bedre, at det har taget mindre vand ind over dækket og kløvet sjøerne mere ligeligt til begge sider og lettere end de stærkt krængende baade.»

Sinding nevner her en viktig ting; "vage lett over bølgene og ta mindre vann på dekk, og krenget mindre". Som lystbåter hadde Sindings smale båter dårlig rykte ved å være svært våte i stor sjø, og jeg kjenner ingen som er bevart i dag. Nå må det også nevnes, at Sinding også konstruerte mange av den brede og lettere typen, fullt på høyde med Archers og andre.

1889 VESTA tar form

I 1889 ønsket Lautrup seg en større båt. DRYADEN ble solgt til Oscar Ekman. Som en del av betalingen fikk Lautrup Ekmans mindre  spriseilriggede skøyte ODD, bygget i 1883 i Norge. Dette ga ham penger og fortsatt en båt å seile.

Den 29. april 1890 publiserte Københavnsavisen Dagbladet denne kunngjøringen:
«Nyt Lystfartøj.
 - Paa Skibsbygger Lautrup's Værft er et nyt Fartøj under Bygning. Det skal være en Dæksbaad af væsentlig samme Type som DRYADEN, men en halv Snes Fod længre.
Fartøjet, til hvilket Kjøl og Spant allerede ere færdige, bygges for Hr. Lautrups egen Regning; det bliver efter al Sandsynlighed først færdigt henad Eftersommeren.»

Et «halvt snes fot lengre» enn DRYADEN blir 56 fot. Dette viser at Lautrup tok skøyteformen "Kragejolle" enda et skritt videre.
Til sammenligning var Colin Archers største skøyte i 1890 på 39 fot med dyp V-form og dermed med et mye større deplasement. Se Colin Archers byggeliste.

. - - Nytt båtbyggeri ble anlagt i den nye havnen

København hadde i flere år diskutert å utvide «Frihavnen». Det var nettopp her verftet hans lå, så med utfyllingen ville det bli innenlands langt fra vannkanten.

Det skulle bygget en ny industrihavn, men det var ikke bestemt hvor. Mange kjøpte land på forskjellige steder i håp om å ha kjøpt i riktig område og dermed tjene penger ved å selge til selskaper eller til kommunen. Lautrup kjøpte også land. Da kommunen i 1891 endelig bestemte hvor havnen skulle ligge, var Lautrup blant de heldige som hadde kjøpt på riktig sted.
Den nye havnen var en del lengre nord, se kart her.

Kommunen bygde moloer rundt hele havnen, og vann ble pumpet ut slik at man kunne arbeide på tørt land for å bygge havnen.
Lautrup bygde fem slipper, den største kunne ta 300 tonn, slik at han kunne betjene de lokale dampfergene. Det var også et kjølhalingssted for seilskip og opplagsplass for overvintrende lystbåter.
Han investerte 250 000 kroner, en stor investering som kan forstås når en lystbåt av rimelig størrelse sannsynligvis kostet 20–40 000 kroner.

. - - 1893 - VESTA etterlatt på tørt land innenfor den nye Frihavnen

Da havnearbeidet startet i 1891, var ikke VESTA klar til å sjøsettes, så hun endte opp på tørt land, langt fra vannkanten.
28. april 1893 skrev avisen Dannebrog at vann ville bli sluppet inn i Lautrups havn neste dag.
Og 29. april 1893 skrev avisen dette:
«Kjøbenhavns største Lystfartøj. - - I Skuret paa Skibsbygger Lautrups gamle Værft staar for Øjeblikket et næsten fuldført, nyt, stort Lystfartøj og sukker efter at komme i det Vand, som Frihavnsanlæget saa ubarmhjertigt har afskaaret det fra.
    Arbejdet paa dette Fartøj, som Hr. Lautrup har bygget for egen Regning, var allerede paabegyndt et halvt Aars Tid, før Lovforslaget om Frihavnsanlæget blev vedtaget i Rigsdagen, saa derfor har det været nødvendigt at fuldføre Bygningen paa det en Gang paabegyndte Sted.
    Fartøjet er imidlertid nu omtrent færdigt og skal altsaa i Vandet, hvilket dog er lettere sagt end gjort, idet det nu maa transporteres over Land ud til Hr. Lautrups nye Værft ved Tuborg, hvorfor man ogsaa maa se sig om efter nogle store Kraner, som kan løfte den ret antagelige Vægt af 70- 80,000 Pund, som Fartøjet nu har. I denne Forbindelse kan vi tilføje, at den største Kran her i Byen er Marinens, der kan tage 120,000 Pund.
   Alene af Vægten vil man kunne se, at det ikke er et saa ganske lille Lystfartøj, men det er da ogsaa 34 Register Tons, og beregnet i Yacht-Tons, bliver Tallet 44.
   Fartøjet er ikke saa meget beregnet paa Kapsejlads, som paa at blive et hyggeligt og dygtigt Lystfartøj, hvilket det, efter hvad man foreløbig nu kan skjønne, sikkert ogsaa vil blive.
    Stort og flot er det hele indrettet, og i al Magelighed kan man være et stort Selskab om Bord uden at behøve at mangle nogen som helst Bekvemmelighed. Der er udmærket Plads indvendig; Kahytterne (der er to, en Herre- og en Damekahyt) er 7 Fod høje med sex Køjepladser i den ene og fire i den anden, men desuden findes der Plads forude til fire.
   Der er et stort Kabys med Bagerovn og fire Kogehuller, og desuden findes der om Bord et helt Service til 18 Personer, saa man kan se, at det hele ikke er smaat anlagt.
   Fartøjet, der er kutterrigget, er 57 Fod langt, den største Bredde er 14 Fod 8 Tommer, og det har en 22 Tommer [56 cm] bred Blykjøl, der vejer 27,000 Pund [12,3 tonn].
   Bundstokkene og Kjølsvin er af Jærn, ellers er Skibet bygget af Eg og boltet med rent Kobber. Alt er opstaaende, og Lønningen er af Yarrow, en ny Træsort fra Vestaustralien, der første Gang er indført her til Landet af Grosserer Schwitzer.


Fartøjets Dybgaaende er 7,5, Fod, og vil man tale om det typiske ved det, maa man sige, at Bunden, som er meget skarp, med stor Bæreevne over Midten, nærmer sig mest de engelske Crusers, medens den øvre Del har mest Lighed med de danske Kragejoller, den har altsaa ingen Hek, men er stevnbygget.
    Det endnu udøbte Fartøj vil rimeligvis om ca. 3 Uger paabegynde sin Rejse ud til det nye Værft; hvor hurtig det vil kunne foretage denne Tur, er ikke godt at vide, men med Kæmpeskridt gaar det næppe».

På bildet over ses tydelig at midtpantet har kraftig S-form, godt "innknepet". Dette gir god formstabilitet samt at spantet svinger nedover slik at ballastkjølen kommer dypt nede. Med VESTA påbegynt høsten 1889, var Lautrup tidlig ute med denne skrogformmen på så store båter. Midtspantet har mye til felles med Colin Archers NANNA bygget 1898.

. - - Dratt på slede til Kalkbrændrihavnen

VESTA hadde vært klar til sjøsetting på slutten av 1892, men måtte vente på at utfylling av den nye frihavnen og Lautrups havn, var ferdig. I begynnelsen av september 1893 var alt klart for transport til Kalkbrændrihavnen for å løftes i sjøen der. Båtens tyngde gjorde at "blokvogn", dvs. vogn med hjul, ikke kunne brukes. Så det ble laget en krybbe som en slede som kunne skli over planker smurt med talg og grønnsåpe, den vanlige måten for båtbyggere å flytte båter på opplagsplasser.
Men båten var tung, så det måtte kraftige taljer, nedgravede ankere, mange folk og noen hester, for å dra den.
Transport så langt over land av en så stor båt, var spesielt, så det tiltrakk seg mange tilskuere de 5 dagene transporten tok.

12 september 1893 skrev Aftenbladet (København) bl.a.:
«En Sejlads paa Landjorden -
I disse Dage sejler en stor og nydelig Lystkutter fra den nu nedlagte Lautrups Plads ad Strandpromenaden eller Gefionsgade ud til Kalkbrænderihavnen. Kutteren har staaet færdig det sidste halve Aar, vel forvaret i et stort, tjæret Brædehus.
Men Skuden skulde jo i Vandet, og Hr. Skibsbygger Lautrup maa lade den føre ud til
Kalkbrænderihavnen, da Frihavnen helt har opslugt hans gamle Værft og nødet ham
til at anlægge det ny og storartede Værft ude ved Tuborg.

Det er den største Lystkutter, der hidtil er bygget her i Landet, og at den er en
Hurtigsejler af første Rang, er der næppe Tvivl om.
Den er bygget af Egetræ med Kobberbolte. Dæk og Overbygning er af Teaktræ.
Kutteren er sortmalet med en smal Guldstribe, der løber hele Fartøjet rundt.
Farten ud til Kalkbrænderivejen gaar noget langsomt, den begyndte i Gaar Formiddags og vil rimeligvis først være tilendebragt paa Fredag.
Kutteren hviler paa et lavt men yderst solidt Bjælkestillads, og dette kan - - naar der smøres godt med grøn Sæbe og anvendes den fornødne Kraft - - glide hen ad det Tømmer-Underlag, som anbringes paa Vejen. En Blokvogn [vogn med hjul] vil nemlig ikke kunne bære det anselige Fartøj.
Naar Kutteren endelig kommer ud til Kalkbrænderivejen, forsyner man den med et Mavebælte af tykke Maatter, lægger et Par svære Jærnkjættinger om Bugen paa den, og saa kommer Marinens store Dampkran, tager den i Nakken, løfter den og sætter den forsigtig ned i Vandet.»

Nationaltidende forklarte flyttingen av båten slik:
«Fartøiet staaer paa ret Kjøl paa en Slags Slæde, og hales saa ved Hjælp af flerskaarne Taljer frem mod sit rette Element.
Til at bugsere det bliver der anvendt 4 Heste og ca. en Snes Mand. Spillet, hvori Folkene gaa, holdes paa sin Plads af en meget svær Jernkjæde, der er gjort fast i to store Ankere, som blive nedgravede i Jorden og flyttes efterhaanden, som Skibet rykker nærmere mod sit Maal.»

. - - Sjøsatt lørdag 16 september 1893

17 september kunne Aftenbladet (København) meddele at båten var sjøsatt:
«Den ny Lystkutter - - Hr. Skibsmester Lautrups ny Lystkutter naaede i Fredags ud til Kalkbrænderihavnen. Men man maatte rigtignok ogsaa tilsidst spænde 6 Heste for den, inden der kom rigtig Fart i den.
I Gaar Morges lagde Marinens store Dampkran, ført af Marineløjtnant Kofod, til Bolværket. To mægtige Jærnkjættinger, ombundne med Maatter, blev stukket ind under Kutteren, og fastgjort i Kranens Taljeblokke.
Kl. 11 var alt i Orden, og Maskinmester Bredow lod paa Kommando Dampen arbejde. Lystkutteren løftedes nogle faa Tommer op fra sit Bjælkeunderlag. Dampkranen gled langsomt et lille Stykke ud fra Bolværket, og derpaa blev Kutteren igjen sænket forsigtig ned mod Vandfladen.
Da Kjølen rørte Vandet, brød de talrige Tilskuere ud i vældige Hurraraab. Paa Øjeblikke senere vuggede Kutteren sig nok saa stolt og let paa Voverne; nu kan den jo sagtens klare sig!»

. - - Sjøsatt, men liten fremdrift i ferdiggjøringen

Båten var sjøsatt, men arbeidet med den så ikke ut til å gjøre noen fremskritt.
Han ser ut til å ha vært veldig travel på det nye verftet. Flere båter ble bygget - PRINCESS - VEDET - LEIF - IRENE, og kanskje flere. Og de 5 slippene ga sannsynligvis mye arbeid.
Og på verftet sitt i Hellerup var han fra januar 1896 opptatt med å bygge den 76 fot lange kutteren GALATHEA til Johan Ludvig Grandjean, eieren av godset Vennerslund. GALATHEA var tegnet av E. Benzon. den var rigget som yawl and var en luksusbåt som kom på 70.000 kr.
    Grandjean hadde også fått bygget en lystbåt av Lautrup i 1885, den 35 fot lange BACCHUS.
Etter 15 måneders byggetid ble GALATHEA sjøsatt i mars 1897, og mange prominente personer deltok på arrangementet. (GALATHEA ble solgt til Tyskland etter bare to år og navnet endret litt, til GALATEA.)
.
I april 1897 døde Lautrups kone, 43 år gammel. Hun hadde deltatt på sjøsettingsfesten for GALATHEA i mars, så dødsfallet hennes kan ha vært uventet.
Lautrup var da 62 år gammel, og de fire barna var 12, 14, 16 og 21 år gamle.

. - - Lautrup solgte verftene sine i juni 1898

I Hellerup ville et naboverft utvide til å bygge større stålskip og trengte mer plass. Forhandlingene hadde pågått en stund og i juni 1898 ble verftet i Hellerup solgt for 300-350.000 kroner. Lautrups verft i København i den nye havnen, nå kalt "Kalkbræderihavnen", ble også solgt til det nye Hellerupverftet pga. av alle slippene, så dette ble slutten på båtbyggingen hans. Om han fortsatte for de nye eierne en stund, vet jeg ikke.

Avisen Natinaltidende skrev 29. juli 1898:
«Lautrups Værft. - Sejlsportsmændene, saavel Fartøjsejere som almindelige Sejlere, har Lautrups Værft altid været en god gammel Bekjendt, og Indehaveren af det, Skibsbygmester Chr. Lautrup, der selv var udøvende Sejlsportsmand, har paa flere Maader været knyttet til vor hjemlige Lystsejlads.
Der er fra hans Værksteder udgaaet ikke saa Lystfartøjer, der have et godt Navn i vor Sejlsport, saaledes bl. a. den banebrydende „Mabel“, ligesom han i mange Aar har havt en større Del af de kjøbenhavnske Lystyachter i Vinterkvarter paa sin Plads og i sine Skure.
Men nu er „Lautrups Værft“ ude af Sagaen. Det er nemlig fulgt med Tiden og er gaaet ind under et Aktieselskabs beskyttende Vinger. Det nystiftede Aktieselskab „Hellerup Skibsværft og Maskinbyggeri“ har overtaget Hr. Lautrups store Areaer ude ved Hellerup med derpaa værende Skibs- og Baadebyggeri, Ophalingsbeddinger og Værksteder, og Virksomheden vil blive meget udvidet.
Om Aktieselskabet ogsaa vil beskæftige sig med Bygning og Reparation af Lystfartøjer, og om Hr. Lautrup er knyttet til Selskabet, vide vi ikke; men baade for Hr. Lautrups egen Skyld og af Hensyn til hans mange gamle Forbindelser blandt Fartøjsejerne, hvem han ofte har været til Trøst i en snæver Vending, ville vi haabe, at han ikke helt har opgivet sin gamle Virksomhed, men ogsaa fremtidig vil udøve denne, — det være sig nu som Aktieselskabets Repræsentant eller som selvstændig Forretningsmand.»

Jeg vet ikke om Lautrup fortsatte å jobbe på slippene i Brænderihavnen, eller bare pensjonerte seg. Spørsmålet er også hvor de flyttet da huset de leide ble revet for den nye havnen. Da Lautrup døde i 1913, fortelles det at han ble bonde på Ballerup etter båtbyggingen. Lautrups familie hadde jordbruksland på Ballerup i generasjoner, så kanskje en familiegård ble tilgjengelig for ham, og han fant det et fint sted å pensjonere seg. Jeg vet ikke når han flyttet til Ballerup, kanskje familien flyttet i forkant og han pendlet.

Med to verft hadde Lautrup mange ansatte. Fagforeningene begynte også å gjøre seg gjeldende på den tiden. I 1875 fikk et annet verft en stor ordre, og arbeiderne ønsket høyere lønn. Dette ble avslått, og de gikk til streik. Lautrup hadde da mange ordrer og ansatte 25 av dem under streiken.

Men i 1893 var det Lautrup, som på sitt nye verft, fikk problemer med arbeidernes lønnskrav. Fagforeningen skriver i sin 50-års jubileumsbok:
«I dette Aar forsøger man at hæve Lønnen hos Skibstømrermester Lautrup. Paa et Møde, som i den Anledning afholdtes med Tømmermændene hos Lautrup, enedes man om at sende Lautrup en Skrivelse, hvori man opfordrer ham til at hæve Daglønnen fra 3 Kr. 20 Øre til 3 Kr. 50 Øre, men den blev meget unaadigt optaget af Lautrup, som endogsaa afskedigede de 2 Mand, S. Hansen og F. Nielsen, der overbragte ham Skrivelsen.
Da Fagforeningen nu tog Affære, fik man vel Lønnen hævet, ligesaavel som man fik Lautrup til at antage S. Hansen igen, men F. Nielsen vilde han ikke have mere.»
I 1896 ønsket fagforeningene høyere lønn for overtidsarbeid, og det ble ført forhandlinger med verftene. Fagforeningen skriver i boken sin:
«I dette Aar opnaar man at faa fastsat en forhøjet Betaling for Overarbejde og Søndagsarbejde, først paa de forenede Oplagspladser, senere hos Arentz og Rosenfeldt, og derefter forhandledes der med Lautrup, som dog stillede sig saa afvisende, at man maatte gaa til at standse Overarbejdet hos ham. Det er betegnende for de vanskelige Forhold, man arbejder under, at de Forbedringer, man opnaar, væsentligt kun gælder Arbejdet paa og ved Dampskibe. »

Med mer fokus på ståldampskip, og mange år som leder for to verft, og som 63-åring, ville han kanskje bare pensjonere seg helt etter å ha solgt verftene i 1898.

Kronprins Christians seilbåt RITA, & Hjardemaal

I 1892 solgte Lautrup sin private båt ODD til overrettssagfører (lagmannsretten/høyesterett) Lauritz Hjardemaal (1862–1926) .
I 1894 bygde Lautrup en ny lystbåt til Hjardemaal. Den var 44 x 10 fot og konstruert av kommandør A. W. Bonnesen.
Hjardemaal ga den navnet PRINCESS, og Hjardemaal gjorde det bra i regattaer.

I 1899 solgte Hjardemaal PRINCESS til kronprins Christian.
Prinsen ga båten nytt navn RITA.
Prins Christian ble konge i 1912 og hadde flere seilbåter, alle kalt RITA.

1901 - Hjardemaals konsortium kjøpte VESTA

Det kan være, at kort tid etter at Lautrup solgte verftene sine i 1898, at advokat Lauritz Hjardemaal (1862–1926) kontaktet Lautrup for å finne en løsning for å få VESTA under seil. Dette kan også være grunnen til at Hjardemaal solgte båten sin til kronprins Christian i 1899.

Salgsum, eller kostende ferdig, skal ha vært 50 000 kroner, en ganske betydelig sum.

. - - Døpt CARMEN

I avsnittene ovenfor syntes jeg det var mest praktisk å bruke båtens nåværende navn VESTA. I slutten av mai døpte Hjardemaal båten for CARMEN. En avis syntes navnet var lite originalt og dermed kjedelig. Hvorfor ikke kalle båten PRINCESS II?

Den 25. mai kunne avisene informere om at båten er klar til seiling, og at den så flott ut på vannet, spesielt med den harmoniske riggen.

Hjardemaal kjøpte ikke båten selv. Det var et konsortium med to andre; grosserer Axel Nigel Goldschmidt og grosserer Rudolf Petersen.

"Dagens Nyheder" skrev 11. februar 1901:
«En større Krydseryacht vil til Foraaret blive optagen i den danske Yaghtflottille og vil faa Station her ved København.
Det er det i sin Tid af Skibsbygmester Lautrup byggede store Yachtfartøj, der efter Hr. Lautrups Ophør med Skibsbygvirksomheden blev solgt ved Auktion til Overretssagfører Hjardemaal.
Yachten gjøres nu af et Konsortium færdig, rigges til og udstyres til Lystsejlads i de nærmeste Farvande. Den bliver rigget som Kutter og komfortabelt indrettet.
Kutteren har en Længde af ca 55 Fod fra Stævn til Stævn, maaler i Deplecement vel 40 Tons og i det gjældende Yachtmaal 14–15 Sejllængder.
Det er et meget rummeligt Fartøj, der sikkert ogsaa vil vise sig som en sødygtig, flot og behagelig Lystbaad.
Konsortiet, der ejer det, bestaaer af d' Herr.: Grosserer Nigel Goldschmidt, Overretssagfører Hjardemaal og Grosserer Rud. Petersen.»

"Dagens Nyheder" skrev 2. mai om båtene som ble klargjort for sommeren.
«Den største Nybygning er Overretssagfører Hjardemaals, Fabrikant Petersen og Grosscerer Goldschmidts ca. 50 Tons store Kutter. Den blev bygget i 1890, men har ligget ude ved Lautrups Havn i de sidste 10 Aar uden at blive gjort færdig.
Ved en Auktion i Efteraaret kjøbte ovennævnte Herrer Skroget, dette er i Vinterens Løb bleven pudset op og apteret samt tilrigget.»

Disse artiklene viser at båten faktisk ble kjøpt høsten 1900. Hjardemaal hadde solgt båten sin i 1899, så kanskje hadde han kommunisert en stund med Lautrup om hvordan de skulle få VESTA ferdigstilt og under seil. Kanskje Hjardemaal syntes det var viktig å beholde båten i København slik at Lautrup også kunne seile den, kronen på verket i hans konstruklsjons- og båtbyggerkarriere.
"Konsortiet" ble kanskje dannet for å finansiere dette, og kanskje for å hindre at det ble en enmannsbåt.
.
En annen avis skrev at eierskapet var arrangert slik:
«"Skibskonsortiet CARMEN", Kjøbenhavn, bestaaende af Overretssagfører Lauritz Hjardemaal samt Grossererne Axel Goldsmidt og Rudolf Petersen, alle Kjøbenhavn, er Ejer af Kutter CARMEN af København.
Bestyrende reder er Overretssagfører Lauritz Hjardemaal, Kjøbenhavn.
Anmeldt den 25de maj 1901, registerert den 1ste februar 1902.»

Så i båtregisterne, som her er i Lloyds, er Hjardemaal oppført som eier.

. - - Byggeår

I dansk skipsregister ble byggeåret satt til 1892. Båten ble sjøsatt 1893, men siden båten var klar til sjøsetting desember 1892, ble det året valgt.


.
Men i lystbåtregisterne som KDY og Lloyds, ble 1901 valgt som byggeår:

Kanskje ble 1901 valgt da båten da var klar til å seile, og det sparte dem også for spørsmål om båtens mange års opplagshistorie.
Byggeåret 1901 i lystbåtregisterne, ble beholdt inntil eieren i 1938 valgte det offisielle byggeåret 1892.

I 1903 hadde Lautrup 12 av båtene sine listet i Lloyds Register of Yachts:


.

. - - CARMEN og Hjardemaals forlovede; pin-up synger Dagmar Hansen

Jeg vet ikke hvorfor Hjardemaal valgte navnet CARMEN, men det kan være etter operaen.

Da Hjardemaal kjøpte båten, datet han den berømte pin-up-sangerinnen Dagmar Hansen (1871-1959). Hun debuterte på scenen som 11-åring, modnet fysisk tidlig og som 14-åring fikk hun kritikerros i pressen for sin behagelige sangstemme, sjarm og velutviklede figur.
     I 1899 ble hun, 28 år gammel, utestengt fra å opptre i København av moralske årsaker, da hennes seksuelle utseende viste for mye av beina. Men hun opptrådte i de fleste andre land i Europa, var svært suksessfull og tjente mye penger. Hun ønsket så å bygge et hus i en forstad til København, men det ble nektet av moralske årsaker. Men så støttet kongen av Danmark, Fredrik VII, henne! Og et hus ble bygget. Spørs om ikke kongen kjente henne via Hjardemaal som hadde solgt båten sin til kronprinsen.

. - - Teaterleder, og giftemålet annonsert på nytt om 6 mnd.

I januar 1902 hadde begge direktørens teatre «Kasino» og «Dagmarteatret» økonomiske problemer. Hjardemaal ble engasjert som advokat av teaterdirektøren, og Hjardemaal oppnådde en god leieavtale mellom direktøren og eieren av «Kasino» teateret.

«Dagmarteatret», hadde fortsatt økonomiske problemer, så i mars etablerte Hjardemaal et konsortium for å kjøpe det. Dette ble ikke gjennomført, men Hjardemaal ble isteden ansatt som økonomisjef for de to teatrene. Han skulle få godt betalt, provoserende godt betalt, mente noen skuespillere, og 8 av de beste skuespillerne sluttet.

I desember 1902 fikk Dagmar Hansen igjen lov til å opptre i København på «Scala»-teatret så lenge hun oppførte seg moralsk korrekt. Denne tillatelsen kom fra departementet mot politiets anbefalinger. Hun skulle få godt betalt, 5.000 kroner i måneden.
Samtidig annonserte paret at de var forlovet og at de ville gifte seg innen seks måneder.

I mai 1903 holdt hun en avskjedskonsert fordi hun skulle slutte å opptre på grunn av det snarlige ekteskapet med Hjardemaal, som på nytt ble annonsert innen seks måneder.

Pressen fulgte med på bevegelsene deres, og i juni kunne avisene rapportere at Hjardemaal hadde ankret opp i Kalundborg havn med CARMEN, og at Dagmar ankom med tog for å bli med ham.

. - - Teaterproblemer, forlovelsen brutt og CARMEN solgt

I juni 1904 hadde begge teatrene økonomiske problemer. De kunne ikke betale skuespillerne lønn. Det gikk rykter om at Hjardemaal skulle investere og redde teatrene, men dette ble raskt tilbakevist. Også rykter om at Hjardemaals far skulle investere, ble tilbakevist. Teaterdirektøren klarte imidlertid samme kveld å skaffe investorer slik at de kunne fortsette.

Ryktene hadde gått om at Hjardemaals forlovede skulle opptre på Dagmarteatret, men dette ble aldri noe av, og Hjardemaal benektet det. I mars 1905 begynte Dagmar Hansen å jobbe for Circus Orlando, og giftemålet ble annullert.

I januar 1906 mislikte direktøren en person Hjardemaal hadde ansatt på teatret. De hadde også en stund vært uenige om typen reportuar og Hjardemaal ble sparket. Hjardemaal saksøkte ham deretter for ikke å ha fått betalt for den siste perioden, og andre tap han hevdet å ha hatt. Det var en stor sum, omtrent 28.000 kroner. Diskusjonen fortsatte utover våren, og til slutt ble direktørens svar å saksøke Hjardemaal for omtrent samme beløp, med påstand om at han hadde betalt seg selv dobbelt lønn.

På samme tid solgte han sin andel i CARMEN. Kanskje var det de ovennevnte problemene, og endringene i livet hans, som fikk ham til å selge?

. - - 1906 Valdemar Nielsen; men salget omgjort etter bare 6 måneder

29. august 1906 kjøpte Hjardemaals kollega, advokat Valdemar Nielsen, Hjardemaals andel for 10.000 kr.
Han bodde på Guldborg og ga båten samme navn.

Sent i desember 1906 ble teaterdirektøren og Hjardemaals rettssak avsluttet, og ingen vant. Hjardemaal måtte bare betale en "mindre" sum, 2 200 kr.

I januar 1907 solgte den andre deleieren, Rudolf Petersen, sin andel i CARMEN for 15.000 kr til Valdemar Nielsen.
Hjardemaal hevdet at dette ikke var i henhold til avtalene, "ganske ulovligt", og truet med å ta dem for retten hvis han ikke fikk den berømte båten tilbake.

I artiklene om dette er det fint å lese beskrivelsen av båten:
«Den berømte seilbåten» og «den berømmelige baad».

Hjardemaal fikk båten tilbake og døpte den tilbake til CARMEN.

Om han deretter ble eneeier, vet jeg ikke, men det er sannsynlig.

Avisen kaller dette en «det ret opsigtsvækkende sagsanlæg», men ingen forklaring på hvorfor.
Det kan ha hatt med at båten skulle eies av flere og være i Kjøbenhavn og tilgjengelig for Lautrup, ettersom båten sikkert betydde mye for ham. Valdemar kan ha ønsket å ta båten med på lengre turer. Eller var det bare at Hjardemaal hadde kommet seg av kjærlighetssorgen, og med avklart økonomi, ville ha båten tilbake?

. - - 1910-1914 økonomiske problemer for Hjardemaal

Hjardemaal ble i 1910 eier av en stor varehusbygning. Den ble finansiert med et noen investorer og en bank. Et tysk varemagasin leide bygningen, men de så snart at de ikke tjente penger, og trakk seg. En dansk gruppe ble dannet for et magasin, men de varte heller ikke lenge.
Et tredje varemagasin, det velkjente «Magasin de Nord», leide bygningen. Men de syntes den var for stor og ikke egnet, så de sluttet også snart. Ved en tilfeldighet skulle sønnen til en av eierne av «Magasin de Nord», Vett, bli eier av båten 26 år senere.

. - - CARMEN solgt 1912

I 1912 sto Hjardemaal overfor et stort tap på grunn av varemagasin-sakene, og CARMEN ble solgt.

Hjardemaal kjempet for å overleve økonomisk de neste to årene. Han anklaget banken for feilaktige transaksjoner og prøvde tre ganger å ta dem til retten, men mislyktes. Hjardemaals anklager mot banken, da han ikke klarte å bevise noe, forårsaket mye kritikk av ham i media. Dette var så tungt for ham at han ble psykisk syk og endte opp på sykehus, «Indlagt på Sindsyge-Afdeingen»

En avis prøvde å være hyggelig og skrev dette i 1913.:
    «Overretsagfører Hjardemaal var navnlig for en Del Aar siden en meget kendt Skiftelse her i Byen. Han blev det i Kraft af sin stærke Appetit paa Livet, sin store Bekentskabskreds
- navnlig indenfor Sejlsporsverdenen
— sine dristige Forentinger og sin store og staselige Skikkelse.
Det vil være let nok nu, da Hjardemaal, ialtfald for en lang Tid, er gaaet ud af Sagaen, at finde Angrebspunkter mod ham; men det bør samtidig siges, at mange af de Venner, han vandt sig ved sit djærve og friske Vœsen, virkelig skylder ham Tak og med Vemod vil erfare, at hans Kæmpekræfter engang er sluppet op.»
    Dette var fine ord, men vennene hans syntes det var mer som en nekrolog, og ikke hyggelig for familien hans.

Men Hjardemaal kom seg i 1914 og fortsatte som advokat. Ett år inn i første verdenskrig oppfant han en ny type håndgranat som han håpet å tjene penger på! I 1921 gjorde han noe som førte til at han ble suspendert som advokat i ett år, og før tiden var ute, ble han arrestert og måtte tilbringe åtte måneder på et "forbedringshus".

Hjardemaal døde i 1926, 64 år gammel.

1912 - Døpt VESTA av Grev Eggert Knuth

Den 7. oktober 1912 ble båten kjøpt av Grev Eggert Knuth av Knuthenborg. Eggert Knuth (1882-1920) var greve av Knuthenborg fra 1888, bare 6 år gammel, og var selvsagt en ekstremt velstående fra fødslen av. Knuthenborg er en herregård som ligger 6 km nord for Maribo på den danske øya Lolland. Middelaldergården Årsmarke, med sin mer enn 300 år lange historie, var en gang Danmarks største private eiendom.

. - - Oppkalt etter hans tidligere 112 fots skonnert som han også omdøpte

Eggert Knuth hadde en luksusyacht, en 112 fot lang 3-mastet skonnert. Da han kjøpte skonnerten brukt, hadde den navnet CHARIS. Han endret navnet til VESTA, muligens etter gudinnen Vesta. Grev Eggert Knuth giftet seg 21 år gammel i 1903 med Sylvia Pio. De fikk en sønn og en datter. I 1910 seilte de på Norskekysten med den store skonnerten.

Skonnerten ble solgt i 1910, og han kjøpte en 61 fots skonnert, som ikke fikk nytt navn. Knuth var kjent som langdistanseseiler og hadde selskap med sin kjente fetter Palle Rosenkrantz ved mange anledninger.

I 1912 ble de skilt, og han kjøpte da CARMEN. Han omdøpte den til VESTA etter sin tidligere flotte skonnert. Lautrups båt oppfylte kanskje drømmen hans bedre om den rette båten.


Han beholdt VESTA til 1917 og deretter satte han i gang bygging av den 4-mastede skonnerten KNUTHENBORG på 138 fot med dieselmotor ved Bandholm Skibsverft.

Eggert døde bare 38 år gammel i 1920 da han og kona var i Algerie da han ble syk av spanskesyken.
I nekrologen sies bl.a. «Lensgreven var meget afholdt paa sit Gods. Han drev selv Jorden, som tidligere var forpagtet bort, og han interesserede sig meget for Arbejdet paa Knuthenborg.»
Men han var også en omstritt person fra ung alder. I en lang artikkel i flere aviser i 1914 beskrives hans eskapader fra ung alder.
Det skrives bl.a. at han «gentagne gange har gjort sig mindre heldig bemærket med historier, der næppe ville være forløbet så heldigt for ham, hvis han ikke netop havde været lensgreve.
Allerede som dreng gjorde han sig berømt ved sine abnorme anlæg, og han burde sikkert aldrig have været erklæret myndig. Et ophold på en engelsk kostskole, hvor hans familie havde fået anbragt ham, så en tid ud til at skulle hjælpe, men en skønne dag stak han af fra kostskolen, og sammen med en lille engelsk varietedame flygtede han til Paris, hvor han levede indtil hans penge var sluppet op; så forlod damen ham, og han blev af familien sendt på en jordomsejling under kyndig opsigt.
Over Australien nåede han Amerika, hvor han i Chicago gjorde bekendtskab med den meget smukke unge Sylvia Pio, datter af Louis Pio, den første socialistagitator, der måtte gå i landflygtighed til Amerika, hvor han døde 1894.
Den 6. juli 1903 stod brylluppet og den unge 21-årige lensgreve hjemførte som sin hustru til Knuthenborg datteren af den mand, der på grund af sine ideer og sympatier for arbejderbevægeisen for stedse måtte forlade sit fædreland og dø i et fremmed land. Nu kom hans datter tilbage til det gamle land som lensgrevinde og blev optaget i den fineste og mest eksklusive kreds i Dannevang, lensgrevestanden.»

Han hadde også gjort seg bemerket med råkjøring. «Endnu vil man paa Lolland - Falster sikkert bevare mindet om hans automobilfarter, hvor han var alle vejfarendes skræk, han kørte løs som en komplet galning, der intet respekterede. Han betalte de bøder, det kostede, men blev ikke stoppet før han en dag kørte bag ind i et køretøj på Christian den 9.s bro ved Nykøbing Falster og kørte vogn, heste og kusk i Guldborgsund.
Det var for stærkt, selv af en lensgreve, og køretilladelsen toges fra ham; men folk vil fortælle, hvorledes grev Knuth ved at lade sin tjener klæde sig på som greve og sig selv som tjener en rum tid endnu fortsatte sin vilde automobiljagt på Lolland-Falster.»
Han var også fly-interessert, tenkte å utdanne seg til pilot og ville lage en liten flyplass på eiendommen sin. Men først ville han kjøre om kapp med et fly: «Hans gamle automobillyster kom ved denne lejlighed op i ham igen, og man vil sikkert erindre, hvorledes han arrangerede et væddeløb med den tyske flyver Rob. Thelen om at komme først fra Nakskov til Maribo, Thelen på sin flyvemaskine og greven i sit automobil.»

I 1912 gjorde han en skandale: «Så skete der imidlertid en kedelig historie med nogle badende småpiger, mens han var på et jagtbesøg hos sin onkel.» Kona ville skilles og han ble dømt til å betale henne 30 000 danske kroner i året.
Og Eggert druknet sorgene med å kjøpe VESTA.

Neste flørt var med Anna Alexandra Antokolsky, datter av den berømte og velstående russiske skulptøren Mark Antokolsky. Familen hadde flyttet til Paris hvor hun ble født og bodde da Eggert traff henne. Hun ble også kalt "Madame Louis Ricoy" etter tidligere ekteskap. Hun var konvertert katolikk noe som bød på problemer med giftemålet. Da alle formaliteter endelig var i orden, ville ikke Eggert gifte seg likevel. Det ble da rettsaker da hun visstnok hadde støttet ham økonomisk. Han ble dømt til å betale 50 000 franc, men siden hun var så velstående, donerte hun pengene til danske veldedige institusjoner.

Han giftet seg deretter med datteren til den danske maler C. F. Wennerwald.
VESTA ble beholdt til 1917.

1913 - Lautrup døde 78 år gammel

xxxx
.
Den korte nekrologen blepublisert 22. nov. 1913:
«Fhv. Skibsbygmester N. Chr. Lautrup er afgaaet ved Døden, godt 70 Aar gammel. Lautrup var i 1880'erne en i danske Sejlsportkredse meget kendt og afholdt Mand. Fra hans Værft paa Østerbro udfor Classensgade udgik mange større og gode Lystfartøjer, saasom „Juno“, „Dryaden“, „Iiwo“, „Bacchus“ og „Carmen“, tildels ogsaa konstruerede af Lautrup. Hans Arbejde var godt og omhyggeligt, og han erhvervede sig mange personlige Venner indenfor sin Kundekreds. Frihavns-Anlæget fortrængte Lautrup fra hans Plads, og han købte da en Landejendom ved Ballerup. I de senere Aar mødte der ham vistnok en Del Modgang.»

En lengre nekrolog ble trykket i Nationaltidende 22 nov:

«Fra det gamle Værft: Hvor mange kendte Baade byggedes. — Kredit i ubegrænset Tid. — En virkelig Grandseigneur.
Skibsbygmester Chr. N. Lautrup, der, som fortelig omtalt i Gaar, er afgaaet ved Døden i en Alder af 77 Aar, var i sin Tid en kendt Mand indenfor Sejlsportsverdenen.
    Det var i de Dage, da der endnu ikke eksisterede en kongelig Yachtklub, men slet og ret en dansk Forening til Lystsejlads og den lokale Forening Københavns Sejlklub. Da var Lautrup en af Forgrundsfigurerne. Det var vistnok hans Kærlighed til Sejlsporten og Sømandslivet, der drev ham ind i Skibsbygningsfaget.
   Han var Søn af længst afdøde Biskop Lautrup, og det var helt andre Veje end Skibskonstruktørens, som hans Fader havde afstukket for ham. Men alle, der kendte Lautrup i hans Velmagtsdage, vil vide, at han ikke hørte til dem, som let afstaar fra en engang taget Beslutning.
   Efter at have uddannet sig i England, aabnede han sit Værft i Kalkbrænderihavnen. Her løb de første moderniserede Kragejoller „Skjold“ og „Thyra“ af Stabelen. De havde Gaffelsejl men ikke Bom.
    Senere byggede han den berømte „Ilwo“ til Hofbager Olsen og „Rito“, der indtil for faa Aar siden tilhørte vor nuværende Konge. Han har endvidere bygget „Sejr“ til Direktør Rubow.
    Den mest vellykkede af hans Baade var sikkert „Juno“, som han byggede til Brødrene Bunch, og som sidst tilhørte Direktør Marstrand, der forliste med den nede i Bøgestrømmen for faa Aar siden.
    Af Lystfartøjer af betydeligere Dimensioner byggede han „Dryaden“, som han i nogen Tid selv benyttede. Senere solgte han den til Etatsraad Hegel.
   I de Dage, da Frihavnen blev anlagt, var Lautrup ifærd med sit hidtil største Arbejde — Bygningen af „Carmen“. Skønt han vidste, at hans Værft vilde blive lukket inde ved Havnebygningsarbejderne, fuldførte han Fartøjet.
    Det maatte med stort Besvær og med betydelige Bekostninger føres ad en særlig dertil anlagt Skinnevej ud til hans nye Værft i Hellerup [Jeg tror heller den ble sjøsatt ved nærmeste nye kai], hvor det i mange Aar laa utilgængeligt i Havnen, indtil Overretssagfører Hjardemaal købte det. Fartøjet stod Lautrup i 50,000 Kr.
    Som Forretningsmand var han [Lautrup] i højeste Grad upraktisk. Det var et ligefrem Princip, at han ikke sendte Folk Regninger. Aar efter Aar tog han Baade paa Land og satte dem i fuldstændig Stand ved Foraarstid uden at indkræve sine Udgifter. Der var Fartøjsejere, som i femten Aar ikke havde set en Regning fra Lautrup, og naar de saa omsider ved ligefrem at true ham, fik ham til at gøre deres Konti op, drejede det sig gerne om Tusinder.
    Det var en almindelig kendt Sag, som man spøgte meget med i Sejlsportskredse. I Anledning af et Karneval i Klubben var der lavet en Avis, og heri fandtes blandt andet fra Lautrups Skibsværft en Annonce, hvori det hed: "Lang Kredit gives — Afregning kun ved at stævne Skibsbyggeren".
    Sikkert er det, at Lautrup selv led betydelige Tab ved denne højst mærkelige Forretningsgang. Naar de aargamle Regninger entelig blev opgjorte var der altid en Mængde Poster, som Kunderne ikke kunde erindre, og Lautrups Svar løb da som oftest: — "De kan jo betale, hvad De synes"!
    I Virkeligheden var det et ideelt Værft, han havde ude i Hellerup [og København], og det kunde have givet ham en betydelig Indtægt, hvis han havde været en ligesaa dygtig Forretningsmand som Skibsbygger. Da Grosserer Alfr. Christensen for femten - sexten Aar siden tilbød at købe det, slog Lautrup til, ked af det evige Vrøvl med Kunderne, der absolut ville betale, og som saa alligevel ville have Afslag naar de fik deres Regning.
    Han købte saa en lille Gaard ude ved Bollerup, som han maatte opgive efter nogle Aars Forløb. Ogsaa her fattedes han Evnen som Forretningsmand. Han var i udpræget Grad Dyreven, og han kunde ikke bære over sit Hjerte at sælge eller slagte Besætningen, og med den Slags Principper, kan man ikke drive moderne Landbrug.
    I de senere Aar gik det ned ad Bakke med ham. Fraregnet nogle faa trofaste Venner, der hjalp ham nu og da, maatte han erkende, at den Storladenhed, som han selv udviste i svundne Dage, havde været ilde anbragt. Han kunde have været Ejer af et betydeligt dansk Yachtværft, nu døde han i smaa Kaar, glemt af de fleste»

"Kalkbrænderihavnen" er den indre delen av havnen «Nordhavnen» i Københavns hovedhavn. Det var her Lautrup hadde sitt nye verft fra 1893.
Veien som går innenfor heter «Lautrupsgade».
Kaiene i «Kalkbrænderihavnen» heter «Lautrupskaj» på vestsiden.
Så han er ikke helt glemt! Se Kalkbrænderihavnen.

1917 - Valdemar Nielsen; eier for andre gang


.
Den 31. mai 1917 ble VESTA solgt til advokat Valdemar Nielsen.
Det var Valdemar Nielsen som hadde kjøpt båten i 1906, men som måtte selge den tilbake til Hjardemaal.
Så nå fikk han endelig drømmebåten sin!

Valdemar Nielsen, kalt Jernskæg, var en dyktig seiler og populær kaptein.
Blant vennene som var med ham var Svend Johansen, en dansk kunstmaler, scenograf og illustratør.


Svend Johansen til rors i 1920-årene.
.

1936 - Erik Reinhart

Etter Valdemar Nielsens død, kjøpte Erik Reinhart henne 3. juli 1936, og han ga båten navnet VAGABOND.

En morgen fant de båten stående på bunnen. Det som skal ha sjedd var at en liten robåt passerte om natten og prøvde å bevege seg fremover med en båtshake. Ved en feiltakelse kom båthaken inn i et blyrør (vanlig skroggjennomføring den gangen) og lagde et hull i det, og båten sank.

Det er litt uklart om denne synkingen sjedde i Reinharts eie, eller etter at han solgte, uansett hadde han planer om en stor restaurering, men før han kom i gang, ble den kjente regattaseileren William Vettsom var interessert i å kjøpe.

1938 - William Vett, skrev ned båtens historie

William Vett (1879 – 1962) solgte skonnerten sin DORIANA til Ivar Lauritzen og ble eier av VESTA 10. juni 1938. Han endret umiddelbart navnet tilbake til VESTA.

William Vetts far startet lageret «Magasin du Nord». William og søsknene hans arvet det og var deleiere.

William Vett endret byggeåret i lystbåtregisterne til 1892. Han må ha hørt om VESTAs tidlige historie og i skipsregisteret førte han opp de andre navnene båten hadde hatt.


Vett startet umiddelbart et stort restaureringsarbeid på VESTA på Nordhavnsværftet i København som lå rett ved siden av der Lautrup hadde hatt sitt verftet.
Hyttetaket fin nye dekkspank i teak.
En motor ble montert; en 4-sylindret Bergius, og rorkulten ble byttet ut med ratt.

Riggen ble redusert fra 283 kvm til 240 kvm. Sannsynligvis kortere bom og gaffel og et mindre toppseil uten stenger.

En av de første turene gikk til Norge, til den berømte båtbyggeren Bjarne Aas sitt verft på Isegran i Fredrikstad.


VESTA på Isegran 1938. Akterenden på Colin Archeren til venstre var Bjarne Aas private lystbåt, ex RS 15 LANGESUND II bygget 1901.

Det var en spesiell grunn til at Vett seilte til Bjarne Aas.

Vett seilte regatta i 6mR-klassen og hadde deltatt i to olympiske leker med sølvmedalje i begge. I 1924 som besetningsmedlem i BONZO og 1928 med sin egen båt HI-HI.

I 1926 designet og bygde Bjarne Aas 6mR HI-HI. Han kjøpte deretter flere brukte 6mR-er, så i 1929 fikk han DA-DU, og i 1930 AA-AA, også en Bj. Aas-båt. Den neste het DORI.

I 1935 fikk han en ny 6mR, DO-DO. Denne ble bygget i Danmark, men etter Bjarne Aas' tegninger. Med den siste båten ønsket han å delta i de internasjonale regattaene i Middelhavet, men andre verdenskrig forhindret det.

I 1938 gikk tydeligvis en av de første turene med VESTA til Bjarne Aas i Fredrikstad.
Under andre verdenskrig dro han til USA og overlot VESTA til nevøen sin, Ernst Gustav Baron Wedell-Wedellsborg (1901 - 1983). Han var medlem av Kongelig Dansk Yacht Club og var en kjent båtbygger. I 1937 tegnet han kong Christian Xs nye seilbåt RITA VI. Fra 1942 satt han også i styret til «Magasin du Nord».

I USA ble han omtalt i Chicago Tribune 14. juni 1942:
«William Vett fra København, en eksil bosatt i utkanten av Beverly Hills. Herr Vett, en av de mest elegante mennene i Europa, er en stor seiler, venn og samtidig av den danske kongen, som ofte har cruiset med ham i Middelhavet.
    Den nygifte Vett var enkemann og den velstående eieren av det største varehuset i København.
Siden han hadde litt knapphet på penger da krigen brøt ut og Danmark ble invadert, har han likevel fortsatt i Beverly med god utholdenhet, og laget mat og gjort sitt eget husarbeid med iver, noe som er vanskelig å forestille seg, etter å ha kjent den elegante magnaten i hjembyen sin.
    Den nye fru William Vett er skandinaver, en tidligere svensk baronesse, og i likhet med mannen sin, en eksil fra krigsforholdene i Nord-Europa. - Se også artikkelen om Vett som assisterer britiske soldater i første verdenskrig.»

VESTA lå i «Skudehavnen» i København under krigen. «Skudehavnen» ligger ved siden av «Kalkbrænderihavnen» hvor Lautrup hadde hatt verftet sitt. Hele riggen ble dessverre ødelagt under en sabotasje på verftet, og han solgte VESTA.

Sølvplaketter ombord

Eieren av VESTA (1978-1985), Evert Verkerk, har fortalt at det i salongen var 36 sølvplaketter med navn på prominente personer gravert inn, mange av dem fra kongefamilien.


Plakettene kan ses nede på hyttesiden. Bilder er fra ca 1978 in Theo Leegwaters eie.

Det er flere forbindelser til kongehuset og andre adelige. Prins Christian kjøpte Hjardemaals seilbåt, kong Fredrik kjente tydeligvis Hjardemaal da han hjalp hans kjæreste med byggetillatelse, grev Eggert Knuth var eier nr 2, og VESTA var «flaggskipet» til Københavns yachtklubb.Lautrup var også midt i seilermiljøet med sitt verft og sitt engasjement i seiling og yachtklubben, og VESTA var på en måte hans båt.
Så det er sannsynlig at mange prominente personer kom for å seile med VESTA.

Jeg vet ikke hvem som fikk laget sølvplakettene. De skal ha hatt noe emalje på seg også, så det tyder på en "nyere" produksjon.
Det kan ha vært Wilhelm Vett eier 1938-1947 som tydligvis fant ut av båtens historie ved å endre byggeåret og føre opp båtens ex-navn.
Det kan også ha vært neste eier Hempel som hadde båten lenge, 1947-1976.

Dessverre ble sølvplakettene stjålet fra et lager hvor båtens utstyr lå. Jeg vet ikke om dette var i Tyrkia ca 1984 eller på Rhodos noe senere. På lageret var også en halvmodell av båten som da også forsvant.

1947 - Aage Hempel; ny Bermuda rigg

Aage Hempel (1898-1978) signerte kontrakt på VESTA den 23. oktober 1947.
Han grunnla selskapet Aage Hempel i 1933, der import av stål, batterier, kjøtt og andre varer var hovedaktivitetene.
Aages bror Jørgen Chr. grunnla det kjente malingsfirmaet Hempel.

Aage giftet seg i 1932 med Ulla Margueritte Eriksen (1904 - ).
Hempel renoverte VESTA og ga henne ny rigg, Bermuda ketch med kortere baugsprydet, her for motor.
Seilarealet ble redusert til 158 kvm; fra 285 kvm på den opprinnelige gaffelriggen.

Han fikk lagt teakplank på hyttetaket og rattet kom på pedestalen for kompasset.
Den gamle ankervinsjens eikepullerter ble pusset opp som nye.

I salongen så de gamle lampene ut som nye.
Den gamle 35 hk Kelvin-motoren ble byttet ut med en 100 hk Perkins.

VESTA var moderskipet for Hempels regattaseiling med W-spissgatter 40 kvm Tumleren 5, Bjarne 6 og den 5,5 mR Tumleren 2.
Han var i styremedlem i Kgl. dansk Yachtklub 1936-46 og nestformann 1948-50.

Etter regattatiden ble VESTA brukt til seilturer i Danmark og skandinaviske farvann. De dro også til Kiel i Tyskland og deltok i «Kielerwoche».

I 1976 hadde Hempel eid VESTA i 29 år.

1976 - Theo Leegwater

Theo Leegwater, en nederlandsk handelsmann, ble neste eier.
Han fortalte i et intervju i «Die Yacht» at han hadde sett båten og likte den så godt at han ga et bud. Hempel sa at båten ikke var til salgs da han ønsket å seile med båten så lenge helsen tillot, og deretter senke den! (Som den engelske kong Georgs siste ønske med BRITANNIA).
Men da de møttes litt senere i en annen havn, hadde Hempel ombestemt seg og tenkt at det ville være bedre at den fine båten ble beholdt seilende. Kontrakten ble signert 16. september 1976 og Leegwater registrerte båten i Nederland.

Ved overrekkelsen av båten, arrangerte Hempel en høytidlig sermoni. Mange prominente personer og flere aviser var invitert. Etter en kanonsalutt ble det danske flagget firt, og det nederlandske heist.

Leegwater seilte deretter båten til Nederland.

VESTA ble også registrert i Lloyds.


x

Våren 1977 seilte han med noen venner til Middelhavet hvor han seilte med mange venner og familie.

I mai 1978 var det tyske magasinet «Die Yacht» om bord i Cannes i Syd-Frankrike og laget en artikkel om båten og eieren. Journalisten kom inn i havnen med egen båt og så VESTA på slipp der. Båten så fin og interessant ut, så han kom i prat med eier og ble invitert om bord for en rask kikk. Etter sjøsettingen var han også om bord og gjorde intervjuet.


Foto fra artikkelen i "Die Yacht". Plakettene ses langs underkant av hyttesidene.

I intervjuet forteller Leegwater at han nok ville selge båten snart da han måtte prioritere arbeid hjemme.
Båten ble seilt til Mallorca og lagt ut for salg derfra.

1979 - Evert Verkerk

I mars 1979 kjøpte Evert Verkerk VESTA sammen med sin kone Gonnie og datteren Marit. Det var en slags byttehandel mot hans nederlandske båt på 28 meter ved navn "Zonnevis". Theo Leegwater seilte "Zonnevis" til Nederland, og Evert Verkerk dro med kone og datter til St. Antonio Ibiza.

Verkerk-familien seilte med VESTA i over et år rundt Middelhavet, helt til Tyrkia. Han oppgraderte vedlikeholdet og satte inn en generator.

Fra Hellas hadde de en eventyrlig seilas med VESTA til Nederland. De ankom 28. juni 1980 til havnen i Ijmuiden. Der bygde han om den gamle fraktebåten SATURN fra Nørresundby til en charterskonnert som fikk navnet JOSEPH CONRAD.

I april 1982 seilte familien med VESTA og JOSEPH CONRAD med chartergjester til Malta, og gjorde mer charter i løpet av sesongen 1982. Året etter ble JOSEPH CONRAD solgt til en tysk advokat.


Sølvplakettene ses langs underkant av hyttesiden. Gonnie Verkerk til venstre og en gjest til høyre. Foto Verkerk

Datteren deres måtte gå på skole i Holland, så de forlot VESTA i marinaen i Kusadasi Tyrkia i april 1984.
Verkerk hadde begynt å tenke på å bygge en stålkopi av VESTA og tok derfor linjene av en halvmodell som var ombord.
Båtens utstyr ble lagret i et skur på land, og dessverre ble mye av dette stjålet. Blant disse var sølvplakettene og halvmodellen av båten.
Høsten 1984 eller på nyåret 1985, ble båten lagt ut for salg.

. - - Verkerks VESTA-kopier i stål

Fordi VESTA var en så praktfull båt, ønsket Verkerk å bygge en ny, men i stål.

Han hadde tegnet opp linjene fra en halvmodel som var ombord.
André Hoek fullførte bygge-tegningene for å bygge båten i stål.

Tegningene ble tatt med til et verft i Groningen, og fire skrogsett ble laget.
Ett til ham selv, som ble den nye VESTA, og tre for å selge.


Bilder - ATMOS over, og Verkerks VESTA til høyre.

Dimensjonene er: Loa 18,20 m (60 fot) - Bredde 5,10 m - Dypgående 2.60 m
- Deplasement 55 tonn - Balllast 20 tons pluss tanker.

- Verkerks båt ble bygget i 1987 og heter også VESTA. De seilte til Middelhavet og solgte senere til en østerriker. Båten er nå hvitmalt fortsatt i Middelhavet i 2026.
 - ZEEAREND ble bygget i 1988 av GM Yachting Stellendam og Dörr Yacht Interiors, Nederland.
- ATMOS ex BLUE DREAM ex PHOCOENA (PHOCAENA?) ble bygget i 1996 av Coops & Nieborg Shipyards, Netherland, for eieren av verftet.
- Båt nr 4 kjenner jeg ikke til.


ZEEAREND

1985 - Rhodos, Tony Ward, Australia

Verkerk-familien solgte VESTA i juni 1985 til Tony Ward fra Australia. Han dro tilbake til Australia noen måneder senere og etterlot VESTA i Mandraki havn på Rhodos. Siden er det ikke kjent hvem som så etter båten og hvor han ble av.
Dessverre, etter at han forlot VESTA, ble den brukt som et billig overnattingssted for turister.
Båtens utstyr var i et lager på land hvor det var innbrudd. Alle 36 sølvplakettene med emaljerte flagg og våpenskjold, halvmodellen av VESTA, og den vakre 12-fots trejollen, var borte.
Og senere sank VESTA ved brygga.

1998? - Nye eiere på Rhodos restaurerte båten

Båten fikk etter hvert nye eiere som har restaurert båten i flere omganger.

Dagens skipper på VESTA byttet ut nesten alle spantene og skroget i 2019–2020 som en del av en større restaurering.
Spantene var opprinnelig eik, men de nye er laget av iroko siden de ikke kunne skaffe eik i de nødvendige dimensjoner. Iroko er som en mellomting mellom eik og teak, og holbart som teak.
De originale bordgangen var i eik og ble byttet ut med eik.
Bunnstokkene, dvs de nedre spantdelene, var av stål som var blitt meget rustne, og de ble alle laget nye i stål.

x
x
x

 x


x
x


x

x


2023


Evert og Gonnie Verkerk om bord på VESTA i juli 2015.
De var så glade for å se henne restaurert og fin, siden da de sist så henne, på Rhodos på 1990-tallet, var da hun var et forlatt vrak.
x

VESTA slippsatt 2026.

x
x
XXXXXXXXXXXXXXXXX

*****************************************************************'''''''''

Kilder

> Danske aviser digitalt på Det Kgl. Biblioteks DR-arkiv: https://www2.statsbiblioteket.dk/mediestream/ .
> Danske bilder på Det Kgl. Biblioteks digitale billedarkiv: https://soeg.kb.dk/discovery/search?vid=45KBDK_KGL:KGL .
> Danske bilder på Museet for Søfart: https://billedarkiv.mfs.dk/fotoweb/.
> Classens Have: https://www.classens-have.dk/classens-have-pa-osterbro/
> Norske aviser og bøker digitalt på Nasjonalbiliotekets nettbibliotek: https://www.nb.no/search
> Lloyds Register of Yachts
> KDY- Kongelig Dansk Yachtklubs båtregister
> Dansk magasin (?) 15. juni 1973 med båtens historie.
> Det tyske båtmagasinet "Die Yacht" 10/5-1978

Ikke leste kilder:
> Vinden er vor - Kaj Lund
> Artikkel i danske "Ekstra Bladet" 16. september 1976


********************************************************************'''''''''

Skrevet av Jeppe Jul Nielsen

Trebåt: Konstruktør & Konsulent - Wooden boat designer and consultant
Web pages: www.jul-nielsen.no  &  www.colin-archer.no
Mail: jeppejul02(a)gmail.com
Mobil +47 9077 8929 & Whatsapp
Addr: Tyriveien 1 - 4956 Risør - Norway

Tilbake til Colin-Archer.no

X