Peder Norden Sølling (1758-1827)

Av Jeppe Jul Nielsen, Risør

Denne siden er under arbeid 2026. Oppdateringer gjøres fortløpende.

Sølling er kjent for at han fikk losene til å gå over fra åpne båter til dekkede skøyter. Da han begynte arbeidet i 1800 omkom flertallet av losene på havet. Losene var likevel skeptiske til noen forbedring, men han ga seg ikke med det første, og lykkes til slutt.

En annen viktig del av Søllings reform, var at skøytene også skulle være kantrefrie. Dette skulle oppnås ved hjelp av mye ballast. Datidens skrogformer var ikke så godt tilpasset den store ballastmengden, så dette ble raskt fraveket.

Med dekk kunne båtene tåle mer vind og sjø enn de gamle åpne båtene, men uten tilstrekkelig ballast, ble det før eller senere kullseiling.
Ulykkesstatistikken ble ikke særlig forbedret.

x

• Søllings bakgrunn
• Besøk på norskekysten ga noen tanker
• Losbåter etter engelsk modell
  • . - - Kantrefrie, men for dårlige seilere
• Dekk på de norske båtene
  • . - - Bearbeidet losenes koner og fikk ordnet statsstøtte til dekk
• Mye ballast i kiste for å bli kantrefrie med datidens skrogform.
  • . - - Ballast-kisten tok opp mye plass i innredningen
• Ballasten ble lempet i land, og båtene kullseilte

Søllings bakgrunn

Peder Norden Sølling var født i Kristiansand av danske foreldre da faren var i marinen og stasjonert der. Da Peder var 3 eller 6 år, flyttet de tilbake til Danmark. Foreldrene ble skilt og begge var i dårlige kår. Peder vokste opp hos moren.
Han kom tidlig inn på sjøakademiet og færdig med sin eksamen, mønstert han på et dansk skip som seilte til Kina. Etter hjemkomsten ble han, 18 år gammel, utnevnt til sjøofficer. Deretter mønstert han som tredjestyrmann på et av Det Ostindiske Kompanis skip som seilte til India. Denne fart fortsatte han med i 20 år og avanserte til kaptein.
Deretter gikk han inn i den dansk-norske marine og ble kommandør.

Besøk på norskekysten ga noen tanker

Sølling var flere ganger i Norge, og i 1779, lå de værfast i loshavnen Kleven ved Mandal.

Sølling la merke at båtene som losene brukte, var brede og åpne som lett ble vannfylt og kullseilte. Han så også at få loser var gravlagt på kirkegården.
x
x
Før 1800 hadde losene åpne båter som kom til kort når de i uvær ble overrasket av brottsjøer som fylte båtene. Losenes vanligste grav var på havet. Det var gode penger å tjene på losing, men risikoen var høy. Mange koner ble enker flere ganger med losmenn som de mistet.
x
x

Losbåter etter engelsk modell

x
I England hadde han sett noen dekkede båter han tenkte kunne egne seg som tryggere losbåter.

I ca 1799 fikk han kongens tillatelse for i embeds medfør, å arbeide for bedre losbåter i Norge. Han reiste til England for å studere de engelske båtene han hadde sett og fikk laget tegninger for nye losbåter i Norge.

I 1801 bosatte han seg i Larvik med oppgave å få bygget 3 båter.

En av flere tegninger fra Sølling.

. - - Kantrefrie, men for dårlige seilere

Sølling ville ha båter med dekk og så mye ballast at de var kantrefrie. Problemet med de engelske han hadde funnet, var at de var av den gamle form; butte i baugen og moderat dybde i midtspantet. De trengte da mye ballast for å bli kantrefrie og ble da tunge og ikke noen rask seiler. Hurtighet var viktig for losene da det var bestemt ved lov at losene ikke fikk samarbeide og førstemann fram fikk jobben.

For norske loser var den engelske båten også fremmed i form og veldig dyr. De norske båtene hadde enkel spririgg mens de engelske en stor gaffelrigg. Bare riggen kostet sikkert nesten det samme som de båtene losene hadde. Ingen loser ville, eller kunne, kjøpe kutteren.

Dekk på de norske båtene

Sølling lanserte deretter ideen om å få dekk på båttypen losene brukte. Han lagde da tegninger hvor skroget bare var et omriss, men dekk, cockpit, hytte, luker og rigg var detaljert tegnet. Da kunne båtbyggerne bruke dette for å lage dekkede skøyter. Han forskrev også en kasse for ballasten så den skulle ligge trygt og skøytene bli kantrefrie. Riggen var gaffel med stor seilføring med ekstra lettværsseil så båtene skulle være raske og hevde seg over de åpne båtene også i lett vær. Men dette kostet også penger, og losene var nok redde for at de tyngre båtene ville seile saktere. Ingen god investering for de som gjorde dette før nabolosene.

. - - Bearbeidet losenes koner og fikk ordnet statsstøtte til dekk

Sølling gikk da til losenes koner mens losene var ute, gjerne en stormdag, og fortalte om hvor mye sikrere skøytene ville bli med dekk.
Og ikke minst, han fikk også gjennom statsstøtte til de som bygde dekk på skøytene så da losen kom hjem hadde kona klare krav til sin mann.
Denne kombinasjonen ga resultater og på 1860-tallet hadde de fleste losskøytene dekk.
x

Mye ballast i kiste for å bli kantrefrie med datidens skrogform

Sølling beskrev også mengden ballast: «Ballastens Vægt bliver mellem 10 og 15 000 Pd.» [4,5 - 6,8 tonn]

Sølling hadde, som nevnt, forskrevet en stor kasse for ballasten. Sølling lagde en veiledning, kalt plakat med råd og byggebeskrivelse.
Ballastkassen bekrev han slik: «Ballastkisten bør for alting være fastbygget i Baaden, og Bolter til Egeknæer, hvoraf eet staaer Agter, og et For paa Kjølsvinet, og to paa hver Side, som er fæstet til Bundstokkene, saa at Ballasten ei paa nogen Maade maa kunde kaste sig eller forskydes; ja der bør endog være et Laag over Kisten med een eller flere Terser for. - og Kisten maa være lang fiirkantet».

Sølling påpekte også at de gamle båtene var for svake: «De brede og tynde Planker, som I have i Eders gamle Baader, de due ikke; de kløvner i svær Søgang, eller og, naar I presse Seil.»Ballast og kraftigere bygget gjorde båtene tunge.

Sølling så problemet og det gjaldt å finne en båtstørrelse som ikke var for liten til å være trygg og ikke for stor og tung å kunne ros rundt i bauten, eller ros i vindstille: «Baadene bør ei være for store, thi saa kunne Aarerne ikke længer virke til Hjælp i en snæver Vending, i Stille etc., og ei heller kan man da letteligen uden Fare dermed bore et Skib i Søen.»

. - - Ballast-kisten tok opp mye plass i innredningen

Det var også et annet problem. De norske båtene var ennå mer flatbunnede enn Søllings engelske variant, så det var ikke plass til ballasten under dørken og nevnte kiste måtte bygges. Ballastkisten tok opp mye plass i salongen, særlig hvis båten var liten. Sølling så det problemet og kom med råd. «.., men heller ikke maa de være for smaa, thi saa tager den faste Ballastkiste saa megen Plads op i Rummet, at der bliver intet igjen tilovers til Folk eller Fisk.» og Sølling anbefalte en størrelse på 29-32 fot.

Ballasten ble lempet i land, og båtene kullseilte

Med dekk ble ikke båtene vannfylt og losene kunne gå ut i hardere vær. Men med det økte faren for kantringer, så det måtte også mere ballast til. Sølling anbefalte derfor 4,5 tonn ballast, noe som var svært mye til den vanlige båtstørrelse på 28 fot. Da båtene ennå var ganske flate i bunnen, måtte ballasten stemples i en solid kasse nøye beskrevet av Sølling. Kassen tok imidlertid opp mye plass i kahytten og ballastvekten gjorde båtene trege i den daglige lettværsseiling. Den anbefalte ballastmengden ble derfor ikke fulgt.

Med dårlig stabilitet, ble det fortsatt mange forlis og ulykkesstatistikken for losene forble dyster.

.

********************''''